Vi har alle små fortellinger som bare har klistret seg fast i hukommelsen. De handler enten om noe selvopplevd eller noe gjenfortalt. De er anekdoter som vi underholder vår omverden med og viser som regel vanlige mennesker i uvanlige situasjoner. Anekdoten er beslektet med ryktet fordi historien ‘kan’ være sann. Ryktet påstår å være sann, ankedoten fastlår det. Rykter er fortellinger om noe som pågår, anekdoter forteller om noe som har skjedd. Uansett er de arbeidsplassens underholdningsmaskiner og som regel er det et mer alvorlig underliggende tema bak fortellingene.

En arbeidsplass hadde en sjef som kom sent og dro tidlig. I lange perioder var hun borte på konferanser eller kurs. Alltid som deltaker. Alltid i forlengelse av høytider og ferier. Selv var hun romslig med de ansattes arbeidstid og fravær og svært effektiv i de korte periodene hun var på kontoret. Så det var en slags taus overenskomst om at hun tildelte seg privilegier i form av betalte utenlandsturer, men kjøpte seg fri fra kritikk gjennom å tildele veldig fleksible arbeidstidsordninger til alle. En regnskapsmedarbeider med godt humør iverksatte en augustdag en practical joke. Han dyrket karse i vinduskarmen. I det ryktet ville ha det at sjefen kom tilbake dyttet han karsen ned i tastaturet på pc-en hennes. Alle venter i taus forventning. Sommerbrun og jetlagged låser hun opp kontoret og ser det gro villig og grønt fra kontorpulten. Ganske snart kommer det en mail til alle om at ordningen med fleksitid og hjemmekontor opphører og forøvrig vel overstått sommer!

Det er flere underliggende temaer i denne anekdoten. Og den er sann! Det ene er ‘uberettige privilegier’. Ett annet er ‘taus overenskomst’, og naturligvis ‘spøken som straffet seg’. Rent fortellerteknisk kjennetegnes anekdoten med et hovedvendepunkt. Her er spøken igangsetter og vendepunktet er den kollektive straffen og tapet av goden  ‘fleksitid’. Tidsmarkøren er også viktig. En anekdote går som regel fra en alminnelig tilstand til en konkret handling: Fra ‘vanligvis’ til ‘i det øyeblikket’. Anekdoten viser også det som er karakteristisk ved personene i fortellingen. I denne historien den «late» sjefen og den «moralske» regnskapsmedarbeideren. Med andre ord to verdisyn i konflikt. Den ironiserende grønsken i pc-tastaturet påpeker en spesiell personlig egenart hos sjefen. For å gjenopprette maktbalansen svarer sjefen med rollens muligheter for å tildele eller frata de ansatte privilegier. Men viktigst. Denne anekdoten klistrer seg fast. Både på sjefen og i den felles hukommelsen til arbeidstakerne.

Her er en klassisk en: «Athen gjennomgikk en krise. Økonomien var dårlig. Korrupsjon og simpel kriminalitet bredte om seg og folk mistet troen på de folkevalgte. Det førte til at byen utropte Drakon til sin leder. Han innførte enormt strenge lover. Det ble dødsstraff tyveri og slaveri for ubetalt gjeld. Etterhvert kom byen seg på fote igjen og Drakon kom til teatret for å motta byens hyllest. I det han kom inn på scenen reiste tusener seg i jubel. Skikken på den tiden var å kaste kappen sin mot den man beundret. Den ivrigste tilhøreren kaster med ett kappen mot helten på scenen. En til gjør det samme. Og så seilet det kapper fra alle i arenaen mot byens redningsmann. Etter hvert bygde det seg kappe på kappe til en haug. I det den siste landet ble det stille. Den som kastet kappen først løper opp på scenen for å finne igjen Drakon, og kappen sin. De skrelte bort kappene og fant tyrannen klemt og kvalt.

Dette er en anekdote om ‘overdrivelse’. Overdrevne straffer førte til overdreven hyllest. En begeistring som dreper. Plagg mot scenen kjenner vi jo igjen fra konserter med Elvis. Dødelig beundring har vi sett i filmen Misery med Kathy Bates og James Caan. Det paradoksale i at suksess ødelegger mennesker har gått inn i vår felles fortellerarv med Jimi Hendrix og Michael Jackson. I likhet med den første anekdoten handler fortellingen om Drakon mest om forflytningen fra en situasjon til en annen på grunn av en enkelt igangsetter: karse eller kappe. Denne enkle katalysatoren får uant rekkevidde og avdekker mennesket bak rollen. Face off. Det er det historier er til for. Og slik blir de sanne.