Med Rogern' til Rjukan!
Onsdag 14 juni - 2000

Roger er rød , er italiensk og veier 21 tonn. Han lyder tilnavnet ”300” og er spesialkonstruert for å holde orden på sporvidde og vindskjevhet på landets jernbaner. Klokka 10 står han klar til avgang på Notodden stasjon med Rjukan som destinasjon. Mannskapet på 3 , pluss 4 entusiaster med ryggsekk og fotoapparat venter på klarsignal fra stasjonsbetjenten. Selv om banen er nedlagt må det meldes klar bane til Tinnoset.  Vi behøver ikke frykte noe motgående tog. Hydro flyttet nemlig godstrafikken til riksveien på vestsiden av Tinnsjøen og la den travleste jernbanen i Norge brakk i 1991. Tilbake ligger 5 mil jernbane og 2 jernbaneferger , henholdsvis diesel- og dampdrevet.

Vi dukker inn i tunnel under Notodden og stiger bratt de første kilometerne på denne øverste delen av Bratsbergbanen. Ovenfor Tinnfoss fabrikker passerer vi et juv som gir oss åndenød. Her ligger nemlig Svelgfoss kraftstasjon. Jeg filmer og tar masse bilder. Samtidig sitter Pål Rune Stokkenes sammen med resten av mannskapet uanfektet og stirrer på blafrende dataskjermer for å samle data for hver eneste skinnemeter. Store monitorer viser skinneprofil og måledata mens to printere kakler og går hele tiden.
- STOPP – her er for mye gress mellom skinnene – laser’n klarer ikke å lese……
Remmy Jørgensen er sjefsrøsten om bord og gir direktiver til fører Harald Fjeldbu hele tida. – sett ned farta – har’u satt’n i gir?

Vi snegler oss langsomt oppover mens småstein og nedblåste kvister registreres av tekniker Arnfinn Rønningen. Jeg forteller at jeg har familie på Rjukan og at det er over 40 år siden jeg gjorde denne turen. Arnfinn som er godt voksen begynner med stor glød å fortelle om banen , fra opprinnelse til hverdagen som jernbanemann et helt liv. Jeg viser fram mitt private album med genuine bilder fra oppbyggingen av Rjukan-banen som bestefaren min hadde tatt da han jobba der fra 1907 til 1909. Selvfølgelig har jeg også stifta sammen og overleverer 3 sett med Mistelteinbaneprosjektet mitt til Geir Ingvaldsen som er teknisk sjef i jernbaneverket og jeg gledes over at gutta ombord lyser av interesse.

Vi passerer Lisleherad med vinkene småbarn og banen flater ut innover i terrenget som snor seg rundt de mange oppdemmede vannene som forsyner kraftstasjonene. Harald røper sin interesse for fisking da han peker ivrig ned på noen svaberg ved breddene. Njål Svingheim er journalist i jernbaneverkets intern-avis og knipser ivrig mens han studerer mine utprinta ark om Mistelteinbanen.

- Jeg vil ha pølse i brød , sier Remmy og peker mot Gransherad stasjon som ligger ved riksveien med bensinstasjon.
Vi stopper på den andre siden av jernbaneovergangen og skrur av Rogern’ mens strømaggregatet fremdeles gir fra seg en jevn dur for å forsyne vogna med strøm.
Fint , da får jeg lada batteriene til videoen.

Alle røyker ,  og etter en snau halvtime med cola , pølser , nikotin og litt ljuging er vi på vei videre.

Vi begynner å nærme oss Tinnoset etter mange kilometer gjennom ubebodde områder. Ikke rart at persontrafikken ble lagt ned i 1990. Året etter pakket Hydro sakene sine og sendte alt jernbanemateriell ned til Herøya i Porsgrunn. Takk og pris at stiftelsen Rjukan-banen har klart og holde liv i både båter og jernbane.
På Tinnoset er det 8 grader og stiv kuling. Gensern’ må på. Vi er midt i juni!  Ferja ”Storegut” ses noen hundre meter ute på sjøen og har en mengde jublende skoleunger ombord. Jeg filmer frenetisk fra alle bauger og kanter. To busser med pensjonister følger interessert med på fortøyingen av båten som er nitid , ettersom de 2 jernbanesporene ombord skal matche de på land.

Det blir problemer med å få Rogern’ over kjørelemmen inn på båten. Laserkassene under vogna tar tak i gripefestene i lemmen. Et snarrådig forslag , og to flattjern løfter Rogern’ de fornødne 10 millimeter.

Geir forteller at Rogern’s ingeniører nede i Italia var veldig ivrige på å få være med på denne unike jernbanereisen. Jeg lover å maile mine bilder til jernbaneverket så pappaene til Rogern’ kan se hva slags severdigheter vi har her i Norge (utenom landslaget). Halvannen time tar det å frakte oss over den 3,5 mil lange Tinnsjøen.
Storegut holder stor fart , 17 – 18 knop , forteller et gjestfritt mannskap på brua. Jeg er høyt og lavt med både kamera og video. En tur i maskinrommet viser støytall som til og med for mine bluesbandbefengte ører er uutholdelige.

Litt dramatisk blir det da vi ankommer Perskaas-odden hvor Hydro gikk ned etter sabotasjeaksjonen 20 februar 1944. Det ligger en bøye ved dette punktet og ved passering sakkes farten og 3 støt gis i fløyta mens kapteinen gir en kort redegjørelse over skipets høyttalere. Det er kaldt. Kulingen løfter de grønne terrasseteppene på dekket som animasjon på en dårlig tegnefilm.
For å komme unna blåsten , klatrer jeg inn i den ulåste kjøredoningen vår og sniker meg til noen bilder med selvutløser mens jeg sitter ved spakene i Rogern’.

På gamle Rollag stasjon , nå Mæl , ligger den gamle ærverdige søsteren til Storegut , Ammonia. Sett et skovlhjul på hver side , og du trur du er kommet til New Orléans. Verdens eneste dampdrevne jernbaneferje!
Lang venting gjør at vi tar oss tid til en privat kikk i Ammonias’ indre. Det er som å entre en tidsmaskin. Alt er intakt fra byggeåret 1929. Luksuriøse lugarer med innlagt vann for offiserene , til de litt mer spartanske , men etter datidens standard , forbausende velinnredede kvarterer for resten av mannskapet. Husk at båten er 70 år gammel , bygget av A/S Moss Værft.  Salongene er nydelige i lær og plysj med gyllenbrunt panel og belisting i taket. Maskinrommet blinker i nypusset stål og trenger kun 24 timer på å bli driftsklart.

- Guttær , det er klart til avgang!  En stemme ovenfra dekket gir oss et spark bak og i samla saueflokk tar vi atter plass i Rogern’. Med på de 16 kilometerne opp til Rjukan , har vi fått med oss en Hydro-ansatt utlånt til Rjukan-banen. Han heter Kjell Grindalen og er hyggelig og rappkjefta.
Sporet er til tider veldig gjengrodd og det blir mange stopp oppover når laseren protesterer. Vi ser opprevne sidespor som leder rett inn til kraftstasjoner fjellveggen , mens Gaustatoppen tårner seg 1860 meter rett opp i lufta. Et fantastisk syn.
Som guttunge var jeg inne i kraftstasjonene her oppe og husker hvilket enorm skremmende opplevelse det var og stå ved siden av en hylende turbin inne i fjellet.

Det var en dagsreise fra Horten den gangen , opp til Rjukan. Først bybussen fra Åsen , tog til Skoppum , Vestfoldbanen til Hjuksebø , Bratsbergbanen til Tinnoset , Tinnsjøferja , og tilslutt Rjukan-banen. Nå tok jeg samme turen , og bruker nesten like lang tid. Med bil fra Horten bruker du ikke mer enn snaue tre timer de 18 milene.

Medlemmer av stiftelsen Rjukan-banen har plassert ut personalet sitt på turen oppover som meldetjeneste.  Ambisjonene er i orden der i gården. Kjell skryter av at de skal gjenopprette Rjukan-banen 100%. Ny generator til kjøreledningene er installert , signalanlegg , osv , osv.  De garva gutta i Rogern’ smiler lett overbærende til hverandre og ønsker lykke til.
Vi passerer Miland , Ingolfsland og nærmer oss Mæland bru like ved Rjukan Kirke.Her skjedde en dødsulykke i 1968 da toget kolliderte med en lastebil rett før brua.
Jeg gjør en knebøy for å se ut av førerruta opp til Gvepseborg som er endestasjonen for Krossobanen , dvs. taubanen på Rjukan. Jeg minnes plutselig en hysterisk morsom Fleksnes-episode innspilt i identiske taubanevogner.
Vi dukker inn i tunnelen ved Såheim kraftsstasjon og etter noen minutter triller vi inn på Rjukan stasjon.
- OK , guttær , annonserer Remmy , - da blir det 10 minutter og en røyk før vi drar tilbake! Geir forsvinner mystisk i full fart med en bil som står klar på  perrongen.
Jeg fyker ut med digitalkamera og video , klatrer opp til det gamle Vemorksporet som førte opp til tungtvannsfabrikken. Her spankulerer ei feit Rjukankatte som skvetter ukontrollert til side når idyllen forstyrres idet jeg kommer drassende med utstyret mitt. Utsikten er fin herfra , og jeg prøver å se hvor familien min bodde. Jeg tenker på hvor strategisk viktig denne isolerte plassen var under krigen , og kjenner en sitrende spenning.

Jeg anbefaler en tur til Vemork-museet , kjøp boken om Rjukan-banen , følg Sam Eydes’ fotspor og dra hit opp hvor det kåres en solprinsesse hver 30 april. Da dukker nemlig sola opp for første gang.
Det har blitt mange bra bilder på turen.
3 kassetter med videosammensurium som må redigeres. Det er ikke vanskelig å skaffe seg tidsfordriv. Når skal jeg få tid til å spelle?
Jeg ser bilen med Geir komme tilbake i full fart. Herfra er det ikke mulig å se hva han bærer på. Det er noe omfangsrikt. Noe blankt glitrer i sola. Jeg klatrer ned og tar plass i Rogern’ mens jeg kikker nysgjerrig , men resultatløst rundt etter denne nye lasten som Geir hadde med seg.

- - - - - -

Tilbake på Storegut somler jeg mens jeg pakker sammen tingene mine. Gutta har kokt kaffe og har allerede forsvinni opp i restaurangen. Jeg haster etter med sigar og cola. Vi er helt alene på båten nå , kun mannskapet og oss. Klokka er 5 på ettermiddan’. Vi benker oss i et hjørne. To svære sølvfat med snitter ruver midt i mellom oss.  Reker , roastbiff , laks og greier…….
- Hogg inn , sier  Geir Ingvaldsen.
Jeg har funnet ut at det ikke gjør noe om jeg misser fotballkampen mellom Italia og Belgia.   

Rogern’ er kuul.
 


(tilbake)