OPPGÅVE
Intervju hos Tunkatten Ivar i Aasen-tunet.
God & grundig artikkel i Numer (pdf) om samspelet mellom illustrasjon og tekst i Kunstdetektivene.
Tunkatten spør
JEG KOMMER NOK TIL Å SKRIVE EN BOK TIL. OG KANSKJE ENDA EN. OG KANSKJE …
«Hvor mange mysteriebøker skal du skrive, Bjørn?»
Ofte får jeg dette spørsmålet fra en gutt eller jente. Den som spør, vil at jeg skal skrive mer og er kanskje litt redd for at det ikke blir flere. Det synes jeg er kult. Veldig.
Siden 2000 har jeg skrevet én bok i året i serien om Kunstdetektivene. Eller «mysteriebøkene» som leserne ofte kaller dem.
Å skrive disse bøkene er liksom den faste jobben min. Eller vår, må jeg si. Uten at Trond tegner, blir det ikke noen bok. Men det er ikke bare en jobb, bøkene er også blitt en slags reise, et lite eventyr for illustratør Trond Bredesen og meg. Vi liker å lage dem. Selv om det er et pes. Bøkene reiser også, de er kommet ut i Danmark, Tyskland, Spania, Frankrike – og hele serien utgis i Sør-Korea om ikke lenge. På et språk jeg ikke kan lese.
Og akkurat nå holder jeg på å skrive ferdig bok nummer 13, som kommer ut til høsten. Denne gangen reiser David og familien til Mexico City og videre inn til en by i jungelen. Jeg tror dette blir den nifseste boka så langt. Og Trond sitter klar til å tegne, han har laget omslaget allerede.
Bøkene jeg leste
Jeg har alltid likt å lese. Fordi noen viste meg fine bøker. Mamma, skolen, bibliotekarene. Så jeg leste masse. Bildebøker, romaner, tegneserier, faktabøker. Alt mulig. Ikke minst seriebøker, spenningsbøker av alle slag. Med likt omslag, lik rygg, eget merke for serien. Og nummer på alle. Både foran og på ryggen. Jeg likte så utrolig godt at jeg kunne vende tilbake til samme stedet inni meg i en ny bok.
Den første boka jeg kan huske jeg leste helt alene, var en spenningsbok. Jeg brukte ganske lang tid på den, den het Fem på vandring og var skrevet av Enid Blyton. Det var bok nummer ni (tror jeg!) i Fem-serien.
Jeg leste også serien om Hardy-guttene og om Frøken Detektiv, som egentlig het Nancy Drew. Men Fem-serien var best. Hver eneste bok var ikke bare best, men helt fantastisk. Jeg leste dem om igjen og om igjen. Jeg likte at jeg kunne dra tilbake til Kirrin-øya der Julian, Dick, Anne, George (som var jente og egentlig het Georgina) og hunden Timmy igjen ventet på meg. Pluss onkel Quentin, som stadig ble kidnappet. Men den gangen fikk jeg aldri vite slutten. For på biblioteket der jeg bodde, klarte de aldri å finne de to siste bøkene, nummer 20 og 21.
Og en dag oppdaget jeg at den ene bibliotekaren slett ikke var glad i seriebøker. Han så på meg og smilte når jeg spurte etter de som manglet. Så sa han: «Disse bøkene tar vi nå ut av biblioteket.»
«De er ikke ordentlige bøker. De er ikke engang skrevet av ordentlige forfattere. Det er mange forskjellige mennesker som lager disse bøkene, en slags fabrikk. Franklin W. Dixon og Carolyn Keene finnes ikke. Ikke er bøkene særlig godt skrevet heller. Bare Enid Blyton finnes. Men hennes bøker skal ut også.»
Jeg var helt ødelagt. Det føltes veldig rart at bibliotekaren hadde sagt at de ikke var gode, og sånn sett var de litt farlige. Kanskje de var litt onde, på en måte jeg ikke helt forsto? Eller kanskje var det slik at jeg var dum i hodet som ikke skjønte at de var dårlige.
Jeg sluttet heldigvis ikke å lese. Det var mange bøker igjen. Jeg leste om lille Jill som var alene i et kunstmuseum, om brødrene Løvehjerte, om tordivelen som flyr i skumringen, om Robin Hood og hans menn, om Sherlock Holmes, om kaptein Nemo, om tsarens kurer, om gutter som fikk sitt første kyss, om folk som ble slått av faren sin, om barn som smuglet bibler ulovlig inn i Sovjetunionen, om gutter i Sverige som skulle bli pappa når de var 16 år. Så gikk jeg over til voksenavdelingen. Og leste om bøker som ble brent, om mennesker som ble brent, om å være alene, om hva som skjedde i Solkongens slott i Versailles, om å få kjæreste, om å få barn, om å bli syk, om Hitler. Om Hamsun. Om kunst. Om Giotto, Chagall, Picasso. Om alt mulig.
Så begynte jeg å skrive bøker selv. Jeg skrev flere bøker, fikk priser og ble oversatt til flere språk. Jeg var blitt forfatter, på ordentlig.
Hvordan begynte jeg å skrive denne serien?
Da jeg var 29 år, fikk jeg Fem-serien i bursdagsgave fra kona mi. Hun hadde dratt rundt på antikvariat og fått tak i nesten alle. Også nummer 20 og 21. For første gang i livet hadde jeg hele serien. Trodde jeg. Men bakerst i bok nummer 21 sto det at det fantes to til på norsk. Som jeg ikke hadde hørt om engang!
Gjensynet med bøkene i Fem-serien gjorde at jeg begynte å tenke på å skrive serier. Jeg skrev først en liten serie, tre bøker spenningsbøker om Julie & Jonas. Men tre bøker var ikke nok. Så tok jeg fatt på Kunstdetektivene. Jeg begynte å planlegge serien i Italia. Og første boka ble Venezia-mysteriet. Det skulle egentlig bli bare fem bøker – men jeg holder altså på fortsatt.
Så å si hver dag får jeg brev fra gutter og jenter som har lest kanskje alle Kunstdetektivene. Og som liker dem og vil leser mer. Og som lurer foreldre eller besteforeldre til å ta dem med til New York, Angkor eller Barcelona. Bare på grunn av en bok jeg har skrevet. Det er stas.
Det hyggeligste jeg får høre, er når en bok om Kunstdetektivene har vært den første lese-selv-boka. Ingenting gjør meg mer glad og stolt som forfatter enn det. Kanskje min bok kan bli en nøkkel til å lese andre bøker også, slik jeg selv hadde det med Fem på vandring.
Slik jobber jeg med bøkene, for eksempel Mexico-mysteriet
Ganske lang tid på forhånd reiser jeg til byen og stedet jeg skal skrive fra. Jeg noterer, tar bilder, begynner å planlegge og plotte ut en historie.
Jeg dro til Mexico allerede i 2008 og planla to bøker herfra. En om kunstneren Frida Kahlo, og en om Kunstdetektivene. Boka om Frida Kahlo kom ut i 2009 og heter Det hjertet husker og er en helt annerledes bok. Først nå i 2012 kommer boka om David som reiser til Mexico City.
Jeg begynner å skrive i desember året før boka skal ut. Og holder på med førsteutkastet til ut i mai. Det hender også at jeg må reise tilbake til byen jeg skriver om for å dobbeltsjekke saker og ting. Det rekker jeg ikke denne gangen.
Når redaktøren min på forlaget, Mari Røed, har lest manus, sender jeg en liste til Trond Bredesen over ting som jeg tenker må være med, og vi diskuterer dette grundig og vel. Mari er den viktigste leseren min, hun er også med på å forme historien.
Trond begynner å lage skisser ut fra stedet og handlingen i boka. Først lager han noen små «thumbnail-skisser», så litt mer detaljerte, og til slutt ferdige illustrasjoner.
Det er fantastisk gøy å få se de første skissene. Plutselig blir liksom hele historien levende. Og jeg synes det er utrolig at Trond alltid forsøker å få hver bok til å bli bedre og bedre, selv etter 12 bøker. Trond og designerne Therese Moe Leiner og Cecilie Mohr vant forresten prisen for Årets Vakreste Barnebok i vår – for Istanbul-mysteriet. Vel fortjent.
De fleste bøkene jeg skriver, er ikke seriebøker. Det rare er at jeg egentlig ikke liker å skrive bøker som ligner veldig på hverandre. Men med Kunstdetektivene er det annerledes. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje har det noe med at jeg føler det er en slags kontrakt mellom meg og leseren. Når jeg først lager en serie, må jeg lage nok bøker til at det kan kalles en ordentlig serie. Og hvor mange bøker kan man skrive egentlig?
Enid Blyton skrev visstnok over 700 bøker. 21 av dem er i Fem-serien. De to siste på norsk er skrevet av en fransk forfatter, som likeså godt skrev 24 bøker i sin egen Fem-serie. I tillegg skriver en dame, Sarah Bosse, en haug med nye Fem-bøker. Jeg vet ikke helt hvorfor de får lov til det, men de har vel spurt. For meg er det likevel Enid Blyton som gjelder. Og 21 er et godt tall.
Jeg fikk til slutt nummer 23 og 24 også, av en venn av meg i Oslo. De hadde lager på låven med bøker for Damm, som i sin tid gav dem ut. Tenk å ha lager på låven med alle Fem-bøkene da!
I dag kommer Fem-serien ut på nytt. Det hender stadig at de står ved siden av Kunstdetektivene i bokhandelen. Det hadde jeg aldri drømt om da jeg var 7–8 år og leste Fem på vandring.
Tenk at det finnes lesere der ute som venter på en ny bok om David og familien hans. Som lurer på om Stig Svartvik dukker opp igjen. Som lurer på hvor familien skal reise denne gangen.
Synes jeg det er kult? Ja. Det synes jeg er kult. Veldig. Så kult at jeg kommer nok til å skrive en bok til. Og kanskje enda en. Og kanskje …
Info
Info i Barnas forfatterleksikon
No har også eg komme på allkunne.no, eit nynorskleksikon på nett, vel verdt å sjekka. Grundig og greitt. Dei som skal skrive oppgåve om meg eller andre ting, klikk deg her.
Informasjon på Aschehoug
Informasjon på Store Norske Leksikon
Tro, Kunst og Ærlighet
Artikkel om bøkene mine på barnebokkritikk.no
Kunstdetektivene
Vil du skriva oppgåve om Kunstdetektivene? Sjå videointervju (klikk på filmikonet)
10 ting eg må ha på skriverommet mitt
1. Eit vindauge. Og ein by utanfor. Eg kan skriva nesten kor som helst, berre skriverommet mitt har vindauge med ein by utanfor.
2. Ein espressomaskin som ein må jobba litt med. La Pavoni eller Gaggia. Og aller helst dei små espresso-koppane med Picasso-oksar på som kona mi har gitt meg. Alternativt ein kaffibar i underetasjen.
3. Ei dressjakke. Den hiv eg på meg i tilfelle mor mi kjem sånn at ho ser at eg har eit verdig liv, ein skikkelig jobb.
4. Word Perfect 5.1 frå 80-åra. Det blå skjermbildet med dei knotete, gråkvite bokstavane er magisk. Dei er ein føresetnad for heile mitt skapande liv.
5. Musikk. Helst filmusikk, soundtrack frå relativt dårlige filmar eg aldri har sett. Eller Goldberg-variasjonane til Bach.
6. Tre bøker: Bibelen, ei bok om dei samla verka til malaren Giotto, og Den lille prinsen av Saint-Exupéry.
7. Flyktige kvinner. Som går forbi vindauget mitt.
8. Ein god stol. Som eg kan vippa på når eg tilfeldigvis ser ei flyktig kvinne som passerer vindauget mitt.
9. Ein kalender. Helst med reproduksjonar av gamle reisemotiv-plakatar, dampbåtar som skal til New York, fly til Kairo, tog til Venezia.
10. Forventningane om ein god haust. Og om at Guds nådes lys av og til skin inn gjennom vindauget mitt.
Dei 20 mest vanlege spørsmåla
Mange elevar skriv til meg og lurer på forskjellige ting når dei skal skrive oppgåver og slikt. Her er svar på dei 20 mest vanlege spørsmåla eg får:
1. Kor gammal var du då du gav ut di første bok?
SVAR: 23 år.
2. Kor mange sider var den tjukkaste boka du har skrive?
SVAR: 549 sider.
3. Kor mange bøker har du skrive?
SVAR: Det blir fleire og fleire, så du må nesten telja sjølv. Klikk her så får du sjå alle.
4. Har du reist til dei byane og landa du skriv om?
SVAR: Ja. Mange av dei har eg besøkt fleire gonger. Unntaket er Sydney. Då eg skulle reisa dit, vart eg sjuk, så der har eg enno ikkje vore.
5. Kva er den beste boka du har skrive?
SVAR: Malaren Edvard Munch fekk ein gong spørsmål om kva bilde som var det beste han hadde mala. Han sa at det var umuleg å svara på, bilda var som barna hans, han kunne ikkje bestemme seg for kven han likte best. Slik har eg det kanskje òg når det gjeld bøkene mine.
6. Kva mobil har du?
SVAR: Nokia.
7. Er du ein berømt forfattar, så berømt at folk kjenner deg igjen på gata i Paris?
SVAR: Nei.
8. Kva blir du inspirert av?
SVAR: Av alt muleg, folk rundt meg, ting eg høyrer og ser. Eg les ein god del, ser filmar og seriar. Eg har dårleg korttidsminne, så eg må skriva ideane mine ned i full fart for ikkje å gløyma.
9. Har du hund?
SVAR: Nei. Men eg har akvarium.
10. Kor lang tid bruker du på å skriva ei bok?
SVAR: Alt frå eit kvarter til seks år. Som oftast noko midt imellom.
11. Har du opplevd det du skriv om?
SVAR: Nei, ikkje direkte. Men eg har ofte hatt same følelsane som dei eg skriv om.
12. Har det hendt at noko du har skrive, ikkje er blitt gitt ut fordi forlaget ikkje ville ha det?
SVAR: Ja, dessverre. Og heldigvis. Det har ikkje vore så bra. Som oftast lar eg det då liggja utan å gjera meir med det. Etter ei stund skriv eg det kanskje heilt om, og då kan det bli gitt ut som ei heilt anna bok. Noko lar eg liggja utan å gjera meir med det. Dei aller fleste bøkene eg skriv, kjem ut.
13. Kjenner du andre forfattarar?
SVAR: Ja.
14. Kjenner du J.K. Rowling?
SVAR: Nei.
15. Skriv du både bokmål og nynorsk?
SVAR: Ja. Dei aller fleste bøkene eg har skrive, er på nynorsk. Serien Kunstdetektivene er på bokmål.
16. Kva er yndlingsboka di?
SVAR: Bibelen.
17. Kva mobil har du?
SVAR: Det har eg svart på før, sjå spørsmål 6.
18. Har du fått terningkast 6?
SVAR: Ja, i VG. Eg lurte pittelitt på å tatovera terningen inn på skuldra mi, men let det vera.
19. Skal du skriva fleire bøker?
SVAR: Eg håper det. Eg er alltid usikker på om eg verkeleg vil greia å skriva ei bok til når eg begynner på ei ny. Kvar gong, eigentleg.
20. Kva ville du vore viss du ikkje var forfattar?
SVAR: Racerbilkjørar. Eg liker å kjøra.
10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge
Eg har hittil skrive mest for ungar og ungdom. Eg får ofte spørsmål om dette, sjølv om eg eigentleg ikkje ser så mange forskjellar på å skriva for vaksne og unge. Eg høyrer likevel etter når sterke forfattarar som Jon Fosse problematiserer det å skriva barnelitteratur, særleg fordi han skriv gode barnebøker sjølv. No finn eg ikkje plass til å gå inn på det han eller andre seier om kunstens autonomi osv., men eg vil ha nemnt at det nok er forskjellar, og at eg på ein eller anna måte underbevisst sikkert tar stilling til desse. Eg skriv likevel dei bøkene eg skriv fordi eg har lyst til å skriva akkurat dei. Har eg skrivelyst, så er det det beste teiknet på at eg skriv slik eg skal. Og eg kjenner meg ikkje hemma som forfattar av å skriva for ungar. Gode barne- og ungdomsbokforfattarar som til dømes Astrid Lindgren, Erlend Loe, Rune Belsvik, Annika Thor, Fam Ekman, Mark Twain, Stein Erik Lunde, Roald Dahl, Gunnar Ardelius eller C.S. Lewis inspirerer meg. Lista er lang. Men eg får sjølvsagt like mykje skriveglød av å lesa Ian McEwan, Bibelen, Cormac McCarthy, Jon Fosse, Amos Oz, Marguerite Duras, Graham Greene, J.M. Coetzee. Og kor skal eigentleg Antoine de Saint-Exupéry plasserast? Kort og godt: Det er den sterke litteraturen som gjeld.
Her er ting som eg sjølv av og til har tenkt på når det gjeld skrivinga mi, sjølv om dei ikkje er reglar eller noko, dei ligg der berre ein stad på harddisken. Dei kjem litt hulter til bulter, og eg kunne heilt sikkert ha sagt det annleis. I morgon er eg sikkert ueinig med meg sjølv. Desse listene skriv eg sannsynlegvis berre for å gi ein illusjon av struktur. Men altså:
1. Eg har trong for å skriva ganske forskjellige bøker, og har også forskjellige slags lesarar. Eg har òg trong til å slå fast noko sjølvsagt: Ungar er like forskjellige som vaksne, det finst ikkje ein type litteratur som absolutt alle ungar liker, det er ikkje bestemte «tøyseord», «glade fargar» eller «skumle lydar» som slår an hos alle. Ungar er ikkje forskjellige «målgrupper», men sjølvstendige individ. Men det må seiast: Som vaksne følgjer dei òg ofte den jamne straumen.
2. Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom – om det så berre er ei innleiing i ei peikebok (det vert rett nok sjeldan skrive slike innleiingar). Noko anna er respektlaust overfor lesaren. Mesteparten av tida mi går med til å om igjen og om igjen jobba meg gjennom teksten. Og om igjen ein gong til. Sjølvsagt synest eg aldri at det blir godt nok, men på eitt eller anna tidspunkt må ein berre seia at boka er ferdig og få ho ut. Seier nokon at eg slurvar med språket, må eg gå i skammekroken og tenkja meg om ei god stund.
3. Det finst som oftast nokre ungar/unge i bøkene mine som unge lesarar reint aldersmessig kan identifisera seg med. Det er ein slags regel, trur eg.
4. Sjølv om det ikkje betyr at eg alltid prøver å halda lesarane på pinebenken, så er eg opptatt av at bøkene mine skal vera spennande. Det er ikkje heilt lett for meg å forklara nøyaktig kva spennande er, men eg kjenner det i kroppen når det er der, det skal alltid vera eit draiv i teksten som gjer at lesaren berre må lesa litt til. Det gjeld jo alle bøker. (Eg liker ikkje ein gong ordet spennande, berre så det er sagt.)
5. Typiske serie-/sjangerbøker skal ikkje undervurderast, i dag er det mange nyansar. For veldig mange forfattarar vart typiske sjangerbøker inngangsbilletten til litteraturen. Eg las sjølv mange bøker med herlege, glossy framsider og titlar som tok meg med til Zanzibar. Eg har skrive opptil fleire slike bøker sjølv, fordi eg synest det er gøy. Eg prøver å gjera det så godt eg berre kan.
6. Trass i at eg tviler stadig meir på om boka har ein absolutt immunitet, trur eg framleis sterkt på boka som medium, også reint fysisk, tredimensjonalt. Boka må ha rett tyngde, rett papir, eit godt omslag, god design, gode illustrasjonar, leseleg skrift osv. Ho skal vera stolt av utsjånaden sin. Særlig ser eg ulike former for bildebøker som eit knallbra medium. Kanskje er det fordi eg er ein mislukka illustratør, at eg ønskjer bilde i halvparten av bøkene mine. Noko av det mest lystvekkjande eg veit, er å jobba med illustratørar. Dei er gode lesarar, og les ofte ein tekst med ei friskheit som berre barn har. Det er utruleg inspirerande når dei har lese bøkene mine på nytt gjennom illustrasjonane sine. Teksten min blir noko meir, noko som er større.
7. Eg har skrive fleire bøker om kunst. Ungane kan gjennom litteratur få nøklar til vaksenverdas kunst, litteratur, musikk osv. Men ein skal ikkje tvinga dette skjøre på dei gjennom ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta. Eller gjera ting banalt og infantilt. Kven vart eigentleg levande interessert i lyrikk gjennom lyrikk-analysane på vidaregåande? Obligatoriske turar på Munch-museet og andre museum er eit must. Å ha pensum og prøver i kunst-historie er absolutt. Kunst og estetikk er òg fag. Så tvingast må dei, ungane.
8. Det beste rådet eg har fått når det gjeld å skriva for ungar, er at ein skal vera lojal mot knehøgda. Eg hugsar ikkje kven som sa det til meg, men eg høyrte det like etter at eg debuterte. Ein kan skriva om fødsel og død, forelsking eller kjærleik som går i sund. Men likevel ikkje i eit språk som er kryptisk for dei. Det er forskjell på å vera kryptisk, og å visa dei ei hemmelegheit. Det er ikkje viktig at ungar forstår alt, det er fint å berre kunna sansa noko. Overtydelegheit slår i hel. Det er dølle greier. Det er noko av utfordringa med å skriva for ungar. All sterk kunst og litteratur har i seg ei hemmelegheit.
9. Eg skriv om ting som eg sjølv har lyst til å lesa om, og som interesserer meg. Alt anna er bløff. Og det er ikkje lov å lyga om slikt berre fordi ein er lat. Ungar liker ofte det same som vaksne. Dei liker ikkje uinspirerte, idylliserande barnebøker med høg kakao-faktor og parodisk koselege bestefedrar frå ein barndom som eigentleg aldri har eksistert. Heller ikkje det motsette: Bestilte spisevegringsbøker og konstruert problemfokusering er sjeldan gripande. Som forfattar må eg ha kontakt med mitt eige stoff, som det heiter. Det er det einaste, det viktigaste. Då kan ein skriva om godt om både bestefedrar og spisevegring.
10.Ungar er opne for Guds eksistens.
