Jeg fikk en ny venn på Facebook i går. En skjønn guttunge på 9-10 år som heter "Ola". Ola og jeg hadde en felles venn (en kontorbyggkollega av meg), men Ola har jeg aldri møtt. Profilbildet hans viste ikke et barn, og av den grunn slo det meg ikke en gang at Ola kunne være et barn før etter en stund... Da en chattebeskjed fra Ola med "Hei" og tre smile fjes under dukket opp på skjermen...

Det skjer ganske ofte at jeg får 'Friend requests' fra personer jeg ikke kjenner, og jeg svarer alltid ja. Rart synes noen, men det er et veldig gjennomtenkt og bevisst valg. Silje BipperMom profilen min har etterhvert blitt en mer eller mindre åpen personlig profil. Et valg som tvang seg frem etterhvert som Facebook nettverket mitt ble stort og komplekst med både nære venner, naboer og familie, og businesskontakter, tilfeldige kontakter og venner/kontakter fra oppveksten og ulike faser i livet. For å være sikker på at profilen ikke hadde privat informasjon slettet jeg faktisk hele min første profil, og bygget opp en helt ny profil en gang i vinter. Etter å først ha brukt en halv dag på å gå igjennom hele veggen min bakover i tid og ikke ha kommet halvveis en gang, ble dette løsningen. 

Men tilbake til Ola som var i gang med Facebook chat. Jeg satt på kontoret og var midt i å gjennomgå myBipper, og Ola befant seg trolig hjemme på gutterommet. Smilefjenese fortsatte å dukke opp på skjermen min. Hva skulle jeg gjøre nå? Ignorere 9-åringen, eller svare? Begge deler virket like galt. Jeg skulle kanskje ikke ha blitt venner med ham i utgangspunktet, men jeg sier ja til alle. Det var i alle fall planen... Jeg valgte å svare. 

"Hei," skrev jeg, og slang på et smilefjes jeg også. "Ser at vi kjenner 'Damen' begge to" skrev jeg videre, og spurte deretter "Er du kompis med 'Sønnen hennes' kanskje?". Ola bekreftet dette, og smilefjesene strømmet på. "Har du vært lenge på Facebook?" spurte jeg. "Ja," svarte Ola. Noen sekunder senere kom neste melding "I to timer". Jeg kunne ikke la være å le. Unger er så herlig åpne og naive. Å chatte med denne gutten på 9 år opplevdes ikke rett, men det opplevdes på ingen måte rett at han var på Facebook i utgangspunktet og ble venner med fremmede mennesker. 

"Ola" skrev jeg. "Jeg er mamma til tre barn. Vet mamma'en din at du er på Facebook?". Det visste hun ikke, men hun hadde snakket med ham om hvordan man skulle bruke internett. Det manglet ikke på regler tror jeg. Jeg bestemte meg for at jeg måtte si noe om det som mamma'en hans sikkert allerede hadde snakket med ham om og som jeg selv ville håpe at fremmede voksne mennesker som mine barn kanskje en gang ville komme i kontakt med på nettet ville si til dem. "Det finnes masse forskjellige mennesker på internett og på Facebook Ola," skrev jeg. "Det er ikke alle verken du eller jeg burde snakke med. Man må være veldig forsiktig når man er på internett, og man bør ikke chatte med fremmede". Dette visste Ola godt, sa han. Nå måtte han dusje, og vi sa "ha det". 

Jeg følte meg både nysgjerrig, usikker og litt redd. Jeg hadde nettopp chattet med en guttunge på 9 år som på ingen måte burde befinne seg på Facebook uten tilsyn, og definitivt ikke burde bli venner med eller chatte med fremmede voksne. At dette var en guttunge som tydelig hadde regler hjemme, gjorde meg ikke mindre bekymret. Foreldre flest (håper jeg i alle fall) bruker tid på å snakke med ungene våre om hva som er riktig og hva som er galt. Vi er opptatt av å guide dem gjennom barndommen, og å fortelle dem om hvordan de bør og ikke bør oppføre seg. For de fleste barn mangler det ikke på muntlige grenser. Heller ikke for denne guttungen. Men at det er en stor forskjell på våre muntlige grenser og hva ungene våre faktisk gjør, fikk jeg nettopp erfare. 

I mitt eget hjem har vi så store restriksjoner i forhold til nettbruk at jeg ikke tror barna er på Facebook eller chatter med fremmede på MSN helt enda, men kan jeg egentlig vite det? Hva skjer på stue-pc'en når jeg lager mat på kjøkkenet? Og hva med DS'en? Den har jo wifi den også... Nå som eldstemann om kun noen dager starter i 5. klasse ser jeg at det snart trolig er behov for en egen pc til henne. Både selve datamaskinen og internett er så viktige verktøy i dag at det er viktig at ungene blir trygge på og lærer seg disse tidlig. Balansegangen mellom å tilrettelegge for at de skal lære seg å bruke disse verktøyene og den tilgangen på alt som pc'en gir, synes jeg derimot er vanskelig. 

Jeg ønsker at barna mine tidlig skal lære seg programmer som Word, Excel og Powerpoint. De må gjerne også lære seg programmering (kanskje de da kan lære meg opp?). Jeg ønsker også at de skal lære seg å bruke internett på en god måte, og at de blir trygge på å håndtere den informasjonsjungelen som finnes og lærer seg å bruke nettsamfunn på gode og bevisste måter. Dette er kjempeviktig i dagens samfunn! 

Men at dette skjer av seg selv og uten grundig oppfølging og opplæring, tror jeg ikke. Jeg er nok den typen mamma som mener at det er vårt ansvar som foreldre å engasjere oss og være tydelige når det gjelder barnas digitale aktiviteter. Jeg mener at det er vår jobb å vite og følge med på hvordan ungene bruker nettet og på å snakke med dem om dette. At ungene raskt finner frem i en nettbasert verden er lille Ola et bevis på. Foreldrene til Ola tror jeg er engasjerte og våkne foreldre som kanskje til og med tror at vesle Ola ikke skjønner seg på Facebook, chatting og andre nettbaserte ting. Lille Ola kjenner nok trolig allerede til muligheten for Private Browsing som gjør at mamma og pappa ikke kan se hva han har gjort på nettet dersom de - som det anbefales fra de fleste hold - sjekker historikken med jevne mellomrom. Det er ikke så lett å være engasjert forelder i dag....

"Hei". Smiljefjes. Smilefjes. Smilefjes. Dukket det opp på skjermen min igjen i går. Det var Ola som ville chatte igjen. Hmmm. Jeg som trodde at jeg kanskje hadde fått ham til å tenke litt på at man ikke bør chatte med fremmede mennesker da vi chattet for et par dager siden. Nå tror jeg vel at Silje BipperMom er en av de tryggeste fremmede voksenpersonene et barn kan chatte med på nettet, men det finnes mange andre.... Jeg svarte ikke Ola denne gangen. Om det var rett vet jeg ikke, for jeg tror definitivt ikke at Ola ga seg før noen ville chatte med ham.