april 2024
M	T	O	T	F	L	S
1	2	3	4	5	6	7
8	9	10	11	12	13	14
15	16	17	18	19	20	21
22	23	24	25	26	27	28
29	30

Israel-Palestina

Se: http://www.Ashur.wordpress.com – Sørvest Asia i perspektiv

Tekst: http://www.Ashur.wordpress.com – Levanten

Et spørsmål om strålebehandling?

Hvorfor skal fred og framgang være et privilegium som er reservert for befolkningen i de landene som angriper og undertrykker andre land, spør Sjur Papazian.

Den israelske stabsleder Moshe Ya?alon uttalte til Ha’aretz at det man nå gjorde var på Vestbredden og Gaza å utføre strålebehandling. Israel ser palestinere som kreftsvulster og mener at en hver palestiner er en potensiell selvmordsbomber og bør tas livet av før han gjør noen skade. Føre-var prinsippet. Kollektiv avstraffelse, som bryter med internasjonal lov, er for Israel, som har til formål å utrydde de såkalte skadedyrene, en helt logisk strategi. Men palestinerne er ikke en befolkning som blir kollektivt straffet for kriminelle handlinger noen få har utført, en hver palestiner er et mål i seg selv i sionistenes krig mot kreft.

Såkalte Midtøsten-ekspert og førsteamanuensis ved Senter for menneskerettigheter, Nils Butenschøn, mener Israel har planlagt den pågående aksjonen lenge. «Av alle Israels kriger siden 1948, er denne den mest forberedte,» uttalte Gerald Steinberg, professor ved Bar-Ilan universitetet, som sier forberedelsene startet i mai 2000, etter at Israel hadde trukket seg tilbake og etter at det var blitt klart at det internasjonale samfunnet ikke kom til å stanse Hezbollah. For over 1 år siden begynte en Israelsk offiser å gi PowerPoint presentasjoner til ulike diplomater, journalister og tenketanker.

Israel hadde tilkalt reservestyrker og gjort seg klare flere dager før arresten av de to israelske soldatene, noe som vil bety at Israel må ha visst at noe slikt ville skje og om mulig fremprovoserte det. De ble arrestert i Libanon. Det var vel neppe tilfeldig at det ble arrestert israelske soldater samtidig i både Gaza og Libanon? Slik som angrepet på Verdens handelssenter den 11. september 2001 skulle markere begynnelsen på den såkalte krigen mot terrorisme var det dette som skulle være innledningsmanøveren til hele angrepet.

Over 1000 sivile har til nå blitt drept i Israels bomberegn over Libanon og Gaza. Over en million libanesere er på flukt. Minst 54 mennesker ble drept, mange av dem barn, da israelske krigsfly bombet en libanesisk landsby i Qana. Og episoden er langt fra å være noe unntak. Mer enn 33 sivile ble drept i Qaa i Bakaa-dalen.

På samme måte som da man løy om årsakene til å gå til krig mot Irak, er all snakk om at Hizbollah benytter seg av sivile skjold er tomme beskyldninger brukt for å legitimere drap av sivile. Vestlig media har i økende grad blitt et våpen i sionistiske krigsmakeres hender.

Episoden har ført til økt press mot Israel, ikke minst fra Frankrike og Russland. Det internasjonale røde kors er alarmert av det høye antallet sivile tapene og disrespekten for den internasjonale menneskerettighetsloven. Etter ekstensive granskninger har Human Rights Watch konkludert med at IDF er skyldig i krigsforbrytelser i flere tilfeller.

I Sør Afrika og andre afrikanske land foregår debatt om hvorvidt man skal kutte båndene til Israel og heller gå inn for sanksjon. Millioner av afrikanske arbeidere spør seg selv om hvor lenge de okkuperte arabiske territoriene kan utholde blokaden, utryddelse og vandalismen utført av Israel. De er klare til å stå side om side med sine brødre og søstere, som de mener lider mer enn det de selv gjorde under aparthaid. Venezuela, som har trosset USAs våpenboikott gjennom å kjøpe våpen av Russland, har nå trukket tilbake sine diplomater fra Israel. Begge landene har gode forhold til både Syria og Iran.

«Det kan bli aktuelt å etterforske dem som står bak angrepene på sivile i Libanon og Gaza for krigsforbrytelser,» uttalte FNs høykommisær for menneskerettigheter, Louise Arbour, mens nødhjelpskoordinator Jan Egeland uttalte «Israel`s blokade er selvinnlysende gal. Det er et brudd på internasjonal lov, og et brudd på sund fornuft. Man er antatt å gjøre noe med den væpnede gruppen. Man er ikke antatt å skade barna til mennesker som ikke har noe med det å gjøre.»

Den israelske løyntnant-general Dan Halutz har uttalt at den eneste løsningen var for Israel å invadere Libanon og etnisk rense det opp til elven Litani inkludert Tyre. I følge Halutz trenger Israel vann hvis det skal overleve de neste 50 år. Borgerne i sør Libanon har blitt bedt om å forlate hjemene deres og flytte nord for elven, 40 kilometer fra den israelske grensen. Dette vil si at Israel fortsetter som det begynte, gjennom rasisme og etnisk utrenskning.

Helt fra den 11. september 2001, hvis ikke før, har sionistene og deres allierte arbeidet for oppstarten av en tredje verdenskrig. De ønsker å dominere verden, noe de i dag gjør gjennom å drive lobby i USA. Det er ingen diaspora eller lobbygruppe i USA som har den innflytelsen over USAs politikk som de to sionistiske, neokonservative lobbygruppene AIPAC og JINSA.

Det er dette den såkalte krigen mot terrorisme handler om, som på lik linje med krigen for demokrati, slik som blant annet i Afghanistan og Irak, handler om noe ganske annet enn det som blir uttalt høyt. Man ønsker blant annet å isolere Hamas og Hezbollah ved å plassere dem som terroristgrupper, noe som gjør at USA kan sanksjonere utenlandske finansinstitusjoner hvis de ikke blokkerer organisasjonenes kontoer, samt stanser all støtte til Palestina. I følge Noam Chomsky er det rett og slett ingen krig mot terrorisme, men innføringen av en ny verdensorden.

Alt hva som har funnet sted i regionen etter den 11. september, da Bush administrasjonen begynte å ta tak i det Clinton hadde manglet styrke til å gjøre, er deler i utformingen av et nytt Midtøsten kart, slik som det har blitt hevdet hele tiden. I følge Rice er eksplosjonene og massakrene av sivile å se på som fødselssmerter. Bush administrasjonen nekter konsekvent å arbeide for våpenhvile.

På samme måte som da de store trustene tvang mindre handelsfolk til å selge dem deres bedrifter i USA og i andre vestlige land på slutten av 1800-tallet, noe Jack London skriver om i sin bok Jernhelen, blir irakere nå tvunget til å selge jord til israelere. Det første som står på sionistenes liste er å endre spillereglene vedrørende Palestina og Libanon, deretter i Syria og Iran, for ikke å tale om alle de andre landene i regionen. Det handler rett og slett om det Israel alltid, både i det åpne og i det hemmelige, har arbeidet for: Et stor-Israel.

Ingen dobbeltstandard!

Mens Israel fører krig mot Hamas og Hizbollah, som de kaller terrorister, feirer de bombingen av King David Hotel i Jerusalem for 60 år siden, hvor 92 mennesker ble drept skriver Sjur Papazian.

«Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen,» skrev Jostein Gaarder i Aftenposten den 5. august.

I 2005 forsøkte European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia (EUMC), en del av Europarådet, å definere forholdet mellom antisionisme og antisemittisme. Et av eksemplene var bruk av dobbelt standard gjennom å kreve av Israel en oppførsel som ikke ville blitt forventet eller krevd av noen annen demokratisk nasjon.

Det å kun kritisere Israel i den nåværende situasjon foruten USA ville ha vært antisemittisk ettersom man må kunne kreve det samme av dem begge. En hver geografisk enhet bør være bygget på et sett grunnleggende normer, hvor av fred og toleranse kan bli sett på som noe av det mest grunnleggende.

Mens Syria forsøker å få i stand en våpenhvile, fortsetter USA å bistå Israel med nye våpen. USA har sendt en hasteleveranse med rundt 100 enheter av den omstridte bombetypen GBU-28 (Guided Bomb Unit-28) ? såkalte Bunker Busters til Israel.

USA ønsker ikke at forhandling skal komme i gang før Israel har fjernet Hizbollah en gang for alle, noe Syria på sin side advarer med at kan ta opp til flere år. Hvor mange sivile tap det vil være er det opp til de krigførende partene å avgjøre.

Den 6. august er minnedagen for dem som døde da atombomben Little Boy ble sluppet over byen Hiroshima, fulgt 3 dager senere av Fat Man bomben over Nagasaki, Japan. Det er 61 år siden, men har vi lært noe? Militærekspert Doug Rokke, tidligere leder for uranprosjektet i den amerikanske hæren, advarer nå om at Israel bruker uranbomber i angrepene mot Libanon.

Uranbomber ble brukt var under Golfkrigen, deretter på Balkan, så i Afghanistan, Irak og nå i Libanon. Det er et forholdsvis nytt våpen, som i stadig større grad blir tatt i bruk. Militære kilder i USA har uttalt at mengden DU tatt i bruk under den siste Irak-krigen er fem ganger mer enn i den første krigen. Konsekvensene vil være gruefulle. Vi snakker med andre ord om en massakre som vil gå utover ennå ufødte barn. Samtidig truer man Iran med atomkrig.

Gaarder har gjort rett i å sammenligne Israel og USA vedrørende deres selverklærte roller som Guds land. De er begge nye nasjoner og har blitt dannet på andre kulturers territorier. De har begge, på lik linje med president Niyazov i Turkmenistan som kaller seg for turkmenernes far, hatt behov for å bli legitimert.

Man kan kalle forholdet mellom USA og Israel for en uhellig allianse, i sær tatt i betraktning av den enorme innflytelsen de to sionistiske, neokonservative lobbygruppene AIPAC og JINSA utøver på USA utenrikspolitikk. Det er ingen diaspora eller lobbygruppe som kan sammenlignes med dem. F. eks. var det JINSA som kom opp med ideen om Shock & Awe, som vil si at man skulle bombe Irak frem til de overga seg av frykt og redsel.

USA har opptrådt som verdenspoliti rundt om i verden, for det meste til forsvar for ulike fascistiske diktaturer, kanskje spesielt i Latin Amerika, men har også benyttet seg av høyrekonservative grupper som det afghanske mujahedin i sin krig mot kommunismen, for deretter å innsette Taliban og til slutt okkupere landet og sette inn en vasallregjering. Det er dit Norge nå er i ferd med å sende flyktninger!

Det er ytterst uklart hvor grensen mellom legal frigjøringskamp og kriminell aktivitet, såkalt terrorisme, går. Mens Israel fører krig mot Hamas og Hizbollah, som de kaller terrorister, feirer de bombingen av King David Hotel i Jerusalem, britenes hovedkvarter under britisk styre for 60 år siden, hvor 92 mennesker ble drept.

Den tidligere statsministeren, Binyamin Netanyahu, som deltok i feiringen uttalte i en tale at Irgun, den jødiske gruppen som sto bak angrepet som ble ledet av den kommende statsminister Menachem Begin, i motsetning til grupper som Hamas, ble veiledet av moral. I følge ham er det «viktig å skille mellom terrorgrupper og frihetskjempere, og mellom terroraksjon og legitimert militæraksjon.»

I sin krig mot terrorisme, som i følge den jødiske amerikaneren Noam Chomsky er en innføringen av en ny verdensorden, har Bush gjennom sitt manikeiske verdensbilde delt verden inn i svart og hvitt, godt og ondt og utropt korstog mot alle de som ikke står sammen med ham, de vantro.

John Bolton, USAs FNs ambassadør, har uttalt at det ikke er noen moralsk tilsvarighet mellom de sivile tap fra israelsk forsvarsraids i Libanon og de drept i Israel av «ondskapsfulle og skadefrydende terrorister,» som om israelske liv er mer verdifulle enn andres.

«Israels angrep på Gaza og nå Libanon for å skremme den sivile befolkningen for politiske målsettinger er den egentlige definisjonen av statlig terrorisme,» skrev den arabisk israelske forfatteren Marwan Bishara den 17. juli 2006. Bush administrasjonen for sin del har uttalt at tortur er et vern for demokratiet, at passivitet er styrke og patriotisme og ikke aller minst at krig skaper fred.

Heller ikke Norge, som ligger på 11. plass over verdens 15 største våpeneksportører, kan skryte av ikke å ha blod på hendene. På tross av at norsk lov forbyr salg av våpen «for militær bruk i områder hvor det er krig, hvor krig er forestående, eller til land hvor det er borgerkrig» har norsk våpeneksport mangedoblet seg siden begynnelsen av krigen mot Irak.

Norske våpen blir nå brukt mot Libanon. F. eks. produserer Dyno Nobel på Hurum i Vestfold et høyeksplosivt drivstoff til Hellfire-raketter som brukes av de israelske væpnede styrkene. Både våpensalget og oljeprisen går opp, noe som gjør Norge til en krigsprofitør.

I følge Hilde Henriksen: «Alt den norske Midtøsten-politikken handlet om ligger i ruiner. Alle honnørordene er forlatt: Demokrati, institusjonsbygging, infrastruktur. Alt dette har Norge vendt ryggen ved å gå med på en boikott av en demokratisk valgt regjering som har gjort det enkelt for Israel å gjennomføre aksjonen.»

«Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967,» fortsetter Gaarder. Kan godt hende det var britene som ga jødene et hjem, men det var palestinernes. Og de hadde pent lite å gjøre med holocaust.

Vi må ikke glemme at sionisme er en politisk ideologi, en politisk bevegelse. Ikke alle jøder er sionister og ikke alle sionister er jøder. Noen av de bastante og mektigste sionister er kristne fundamentalister. Jødedom er en religion, ikke en rase eller nasjonalitet. Det er mange jødiske bevegelser, grupper og organisasjoner som ser sionisme som kjettersk og den såkalte israelske staten som et feilskjær. Under Durban World Conference on Racism and Xenophobia ( WCAR) i 2001 ble sionisme blant annet likestilt med rasisme.

Mange var det som fra starten av så Israel som et bedriftsforetagende dannet av storkapitalister som kynisk kunne benytte seg av de antisemittiske holdningene i Europa. I følge Henry H. Klein, A Jew Warns Jews fra 1947 ville en sionistisk nasjon grunnlagt gjennom kolonisering lede til krig mellom arabere og jøder og til slutt til krig mellom muslimer og ikke-muslimer. Noe som ville bli historiens vendepunkt.

Til tross for at mange rabbier i Europa advarte om de potensielle farene til sionismen og åpent erklærte at alle jøder lojale til Gud skulle holde seg borte fra det som om det var ild, forsøkte sionistene å begrunne koloniseringen av området på grunnlag av at jødene ble lovet Palestina av Gud, som skrevet ned i Det gamle testamentet.

Palestina

Riktignok skyldes vestlige stormakters interesse for muslimenes områder i utgangspunktet olje, business og stormaktsønsker om strategisk posisjonering. Og Israels overgrep mot palestinere skyldes i utgangspunktet at palestinerne var så uheldige å bo i de landområder sionistene måtte stjele for å nå sine mål. Men måten de fører sin aggressive krig på, dels med nye NATO på laget, har med rasisme å gjøre. Både amerikanerne og israelerne bomber så gjerne et hus med mange familier hvis de har mistanke om at det oppholder seg en eneste motstander i huset. Det ville de aldri gjort overfor kristne europeere. Også i Latin-Amerika, med sin dominerende befolkning av europeisk avstamning, nøyer USA seg tradisjonelt med all verdens former for undergraving av styrer de ikke liker – de bomber ikke bolighus og landsbyer slik USA og Israel gjør mot muslimer.

Palestina har nå blitt delt i to mellom det USA og Israel-støttede Fatah og det iransk-støttede suni muslimske Hamas. Mens Fatah holder til i Vestbredden, har Hamas beholdt makten på Gazastripen. Norge var det første vestlige landet som støttet den palestinske samlingsregjeringen (PA), som styrer de palestinske områdene, som ble dannet i fjor, men som på grunn av israelsk press ikke ble godkjent av andre land, men har nå godt over til kun å støtte Fatah.

En egen Vest Asia kvartett har blitt dannet mellom USA, Russland, EU og NATO med Tony Blair, Bush sin puddel og den som blant annet løy overfor den britiske befolkningen vedrørende Irak, som tilrettelegger.
En av Blairs første aksjoner da han ble med i Labour Party var å bli med i Labour Friends of Israel. I 1994 introduserte en venn og tidligere kollega av Blair ved 11 King’s Bench Walk Chambers, Eldred Tabachnik, Q.C., tidligere president av Board of Deputies of British Jews, Blair til Michael Abraham Levy, senere Baron Levy, en popmusikk mogul og hoved fundraiser for jødiske og israelske saker, ved en middagsfest hos den israelske diplomaten Gideon Meir.

Blair og Levy ble venner og Levy drev Labour Leader’s Office Fund til å finansiere Blairs kampanje før 1997 valget og fikk mye støtte fra personer som Alex Bernstein og Robert Gavron, hvor av begge ble gjort til adel av Blair etter at han kom til makten. Levy ble gjort til adel på livstid av Blair i 1997 og ble i 2002, rett før Irak krigen, valgt av Blair som personlig utsending i Vest Asia.

Levy har lovprist Blair for hans solide og hengivne støtte av Israel og har vært beskrevet ham selv som en ledende internasjonal sionist. Penger for ære eller penger for adelstittel, lån for ære eller lån for adelstittel, er navnet media ga den politiske skandalen i 2006 og 2007 og som tok for seg forbindelsen mellom politisk donasjon og utdelingen av adelstittler. Det ble oppdaget at en mengde mennesker som hadde blitt nominert hadde lånt bort store summer penger til Labour Party, etter råd fra Lord Levy.

I 2004 ble Blair heftig kritisert av 50 tidligere diplomater, inkludert ambassadørene til Bagdad og Tel Aviv for hans politikk når det kommer til den israelskpalestinske konflikten og Irak krigen. De erklærte at de med stigende urolighet hadde sett at Storbritannia fulgte USA til krig i Irak i 2003 og erklærte at ”Vi føler at tiden har kommet for å gjøre vår frykt offentlig, i det håp at de vil bli adressert i parlamentet og vil lede til en fundamental revurdering,” og ba Blair om å utøve ”reell innflytelse som en lojal alliert.” Ambassadørene beskyldte de allierte for å ha ”manglet en effektiv plan” for tiden etter invasjonen av Irak og den tilsynelatende ignorering for livene til irakiske sivile.

Den 26. august samme år annonserte en flerpartigruppe av britiske MPer at de hadde startet en kampanje for å få dømt Blair for forbrytelse mot menneskeheten. En lignende kampanje som hadde til sikte å dømme Bush begynte nesten samtidig. En opinionsmåling i 2007 har vist at hele 39 til 45 prosent av USAs befolkning ønsker å få Bush dømt, og at mellom 46 til 55 prosent går imot det.

Diplomatene kritiserte samtidig Blair for hans støtte til veikartet som inkluderte opprettholdelsen av bosettinger på Vestbredden og erklærte at ”Vår misnøye med dette tilbakeskrittet er kun mer seriøst gjennom det faktum at du synes å ha støttet det, gjennom å forlate prinsippene som for nesten fire tiår har ledet internasjonalt arbeid for å gjenskape fred i Det hellige land.”

I 2006 ble Blair ytterligere kritisert for ikke å ha kalt for våpenhvile i Israel-Libanon konflikten i 2006, og medlemmer av hans eget kabinett kritiserte Israel åpent. Jack Straw, leder for underhuset og tidligere utenrikssekretær, erklærte at man med Israels aksjoner risikerte å destabilisere hele Libanon. Kim Howells, en minister i Foreign Office, erklærte at det var ”veldig vanskelig å forstå Israels militærtaktikker,” ettersom ”Dette er ikke kirurgisk angrep men har i stedet forårsaket død og lidelse blant uskyldige sivile.”

I følge Observer presset et stort antall ministere ved et kabinettmøte som ble holdt før Blair forlot møte for å møte med Bush den 28. juli 2006 Blair til offentlig å kritisere Israel vedrørende antallet døde og nivået av ødeleggelse i Libanon.

I følge BBCs redaktør i Vest Asia, Jeremy Bowen, liker israelere Blair ettersom de tror han er på deres side, mens palestinerne ikke stoler på ham. Fatahs Mahmoud Abbas ønsket utvelgelsen av Blair, som ble forsinket ettersom Russland hadde reservasjoner, velkommen, mens Hamas sa at ”det ikke var hjelpsom når det kommer til å løse konflikten i Midtøsten,” ettersom Blairs posisjon speilte de til USA og Israel. Iran kritiserte utvelgelsen av Blair ettersom han hadde så dårlig rykte og utenrikstalsperson Mohammad Ali Hosseini sa ”Jeg tviler på at dette valget ville… ha en positiv innvirkning på utviklingen i Midtøsten regionen.”

I følge Observers er Blairs posisjon, som definert av kvartetten av de internasjonale meglerne som valgte ham, liten. Han bytter ut kvartettens tidligere representant, den tidligere Verdensbankpresident James Wolfensohn som sist år resignerte i frustrasjon av mangel på fremgang. En fredskonferanse om Vest Asia vil finne sted i Washington i november. De skadelidende er her som ellers den sivile delen av befolkningen. Ingen fred uten frihet, og rettferdighet, bør som alltid være parolen.

I Blairs siste besøk til Irak som statsminister i mai insisterte han på at han ikke hadde noen anger vedrørende det å invadere Irak og at situasjonen der var blitt bedre. Kun få minutter etter dette ble et skutt med mot den britiske basen hvor han talte. I følge Omar Nazdi, professor ved universitetet i Bagdad, har Blair ødelagt britisk prestisje i Irak og rundt om i den arabiske verden, men på tross av at han ble tvunget fra makten på grunn av irakiske opprørere og den britiske opinionen som hele tiden har vært i mot krigen mot Irak, har han gode relasjoner med de politiske lederne i Egypt, Jordan, Libanon og Gulfstatene.

Blant palestinere på Vestbredden og Gazastripen er det kun 20.6 prosent av de spurte som sier at de ville ha stemt på Abbas dersom det hadde vært holdt valg på president i de palestinske områdene nå. Da Fatah-lederen ble valgt til president i januar 2005, fikk han 62 prosent av stemmene. Han utfordres både av folk i egne rekker, og av tidligere statsminister Ismail Haniyeh fra Hamas, som ble avsatt av Abbas i juni, og som ville ha fått 18.8 prosent av stemmene om det hadde vært holdt valg nå. Fatah-lederen Marwan Barghouti, som soner fem livstidsdommer i Israel for sin rolle under det palestinske opprøret mot okkupasjonen, har 16,6 prosent av velgerne i ryggen. Salam Fayyad, som ble innsatt som statsminister da Haniyehs regjering ble oppløst, slo i forrige uke fast at det ikke vil la seg gjøre å gjennomføre valg i de palestinske områdene slik den politiske situasjonen nå er.

Den Hamas-ledede palestinske regjeringen ble valgt i 2006, Hamas vant 76 av 132 seter i parlamentet, en 57 prosent majoritet, men ble sanksjonert på grunn av at den nektet å godkjenne Israels grenser, noe som førte til massearbeidsløshet og enorm fattigdom.

Hundrevis av lønninger har ikke blitt betalt og Palestinian Authority (PA) klarte kun så vidt å fungere. Mahmoud Abbas og Fatah partiet var blitt trent opp av og ble sett på som langt mer medgjørligere enn Hamas, som USA hadde erklært som en terroristorganisasjon. Fata hog Hamas ble spilt opp mot hverandre og gatekamper mellom dem fant sted frem til Gaza og Vestbredden på nytt var delt, denne gangen mellom Hamas i Gaza og Fatah på Vestbredden.

USA og Israel har samarbeidet med høytstående medlemmer av PA for å knuse den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelse. USAs sikkerhetskoordinatorer har I de siste årene opprettholdt tilstedeværelse ved Fatahs Gaza hovedkvarterer. USA både trener og væpner Fatah militser.

Den såkalte Fatah-Hamas konflikten, også referert til som den palestinske borgerkrigen, begynte i 2006 og fortsatte, i en eller annen form, frem til sommeren 2007. Konflikten mellom Hamas og Fatah begynte å øke i 2005 i etterkant av døden til PLO lederen Yasser Arafat, som døde den 11. november 2004. Hovedkonflikten oppsto på Gazastripen, som ble tatt over av Hamas i juni 2007. Den blir kalt Wakseh blant palestinere, noe som betyr ydmykelse, ruin og kollaps som et resultat av selvpåført ødeleggelse. Etter Nakba, da man tapte den arabisk-israelske krigen i 1948 og staten Israel ble etablert, og Naksa, tapet i seks dager krigen den 6. juni 1967 mellom Israel, Egypt, Jordan og Syria, blir den palestinske splittelse og bruddet mellom Vestbredden og Gazastripen referert til som Wakseh, som uttrykker det store tapet for palestinsk nasjonale bevegelse og Palestinas deling i to ideologiske leire.

I etterkant av Slaget om Gaza i juni 2007, da Hamas brukte makt til å ta kontroll over Gazastripen ble valgte Hamas offiserer ble tatt fra deres posisjoner i PA regjeringen på Vestbanken og ble skiftet ut med rivalerende Fatah medlemmer så vell som uavhengige. Gazastripe regjeringen er de facto regjeringen på Gazastripen.

Da Hamas stormet Fatah sikkerhetsområdet i Gaza i juni fant de store forsyninger av amerikanske våpen inkludert 7.400 M-16 angrepsrifler, maskingeværer, rakkettkastere, 7 væpnede militærjeeper, 800.000 pakker med kuler og 18 amerikansklagde væpnede personalbærere. Det ble også funnet CIA filer som inkluderte informasjon om samarbeidet mellom Fatah og israelske og amerikanske sikkerhetsorganisasjoner; CIA metoder om hvordan man kan hinder angrep, jakte og forfølge etter celler av Hamas og Popular Resistance Committees, planer om Fatah drap av medlemmer av Hamas og andre organisasjoner, samt amerikanske studier om sikkerhetssituasjonen i Gaza. Dokumentene inkluderte detaljer om CIA nettverk i andre arabiske land og hvordan disse skulle hjelpe til med å knuse islamske allierte av Hamas, inkludert i Egypt og Jordan.

Popular Resistance Committees er palestinske militante organisasjoner bestående av eks-Fatah militante kombinert med Hamas, Islamic Jihad in Palestine, viss væpnede fløy er al-Quds brigades, og al-Aqsa Martyrs’ Brigades medlemmer som ble satt opp sent i 2000 av tidligere Fatah og Tanzim, som blir sett på som en mer militant nye garden innen Fatah, i motsening til den gamle garden som støttet Oslo fredsprosessen og som kom til å bli viktig i gatekampene som markerte begynnelsen på Den andre palestinske intifada, medlem Jamal Abu Samhadana og som opererer på Gazastripen.

Tanzim blir ansett for å være terroristorganisasjoner av både Israel og USA og har blitt beskyldt for å være inspirert og finansiert av Hezbollah. De er spesialisert i å plante veikantsbomber og kjøretøyseksplosiver rettet mot militær og sivile konvoier på Gazastripen.

En av lederne i Tanzimn er Marwan Barghouti, en palestinsk leder fra Vestbredden og en leder av Fatah bevegelsen. Mange av medlemmene har deltatt i al-Shaid Yasser Arafat Brigades, tidligere al Aqsa Martyrs’ Brigades, en palestinsk militant gruppe nært forbundet med Fatah politiske parti og Peace Now Brigades og som er en av de mest aktive styrkene i Den andre intifada, al-Aqsa intifadaen.

I oktober 2005, etter at den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad ble sitert med å skulle ha formant araberne om å “feie Israel bort fra kartet”, utstedte brigadene en erklæring som sa at de “identifiserte seg med og støttet den posisjonen og erklæringen til den iranske presidenten, som formante med all ærlighet dem å feie det nåværende Israel fra verdenskartet.”

Sørvest Asia – Israel-Palestina

Adalah: Legal Center for Arab Minority Rights in Israel

Akademisk boikott av Israel

Alternative Information Center

Alternative Palestinian Agenda

American Jews for a Just Peace

Architects and Planners for Justice in Palestine

B’Tselem

BADIL

Blogs about: Israel Palestine

Boikott Israel

Breaking the Silence