Flytting av hovedkontor til Halden

Fra og med den 18.01.2022 har jeg flyttet mitt hovedkontor til Halden. Den nye adressen er Tollbugata 5, 1767 Halden. Postadressen er Gamle Sørhaugen 4, 1767 Halden.

Jeg vil fortsatt være en del av Advokatfelleskapet Tetzschner & CO og har fortsatt et kontor i Oslo (Nedre Slottsgt. 4, 0157 Oslo)

I tillegg har jeg også tilgang til et møtekontor i Sarpsborg (Glomveien 1.)

Ettervern i barnevernet

Barnevern etter fylte 18 år, jf. barnevernloven § 1-3

Barnevernets oppgave er å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og unge slik at de får den nødvendige støtte og beskyttelse under deres oppvekst.

Med barn og unge tenker man i hovedsak på de som ennå ikke har fylt 18 år. Etter dette er man jo myndig.

Barnevernloven § 1-3 gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak når ungdommen fyller 18 år, såkalt ettervern. Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet

Før gjaldt loven frem til man var 23 år gammel, men fra den 1. januar 2021 ble aldergrensen utvidet til 25 år.

I forbindelsen med den nye lovendringen ble det blant annet pekt på at forskning viser at unge voksne med barnevernserfaring ofte trenger hjelp over lengre tid for å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig viser forskning at de som mottar videre oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år, klarer seg bedre senere i livet enn ungdom som ikke mottar dette. En utvidelse av aldersgrensen vil bidra til å gi unge i barnevernet et tilbud som er mer på linje.

Vilkår for å få ettervern er skjønnsmessige og skal avgjøres på grunnlag av hva som er barnets beste. Eventuelle avslag skal fattes som enkeltvedtak noe som betyr at man har klageadgang på et eventuelt avslag. Klagen skal behandles av Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen).

Barnets medvirkningsrett:

Barnets rett til å medvirke i egen sak er en grunnleggende rettighet og fremgår av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12, forvaltningsloven § 17, barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og i flere andre spesiallover.

I forarbeidene til Grunnloven § 104 er det fremhevet at formuleringen gir barnet en rett og myndighetene en plikt til å lytte, og at dette for offentlige myndigheter innebærer «at det ikke kan treffes vedtak eller beslutninger i saker som gjelder barn, uten at barnet er blitt hørt», jf. dok.nr.16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 35.5.3.

Ved innarbeidingen av barnekonvensjonen i norsk lov ble barnevernloven § 6-3 endret, blant annet for å synliggjøre barnekonvensjonens artikkel 12 på en bedre måte. I forarbeidene til endringsloven fremgår det i merknadene til bestemmelsen at «[b]estemmelsen innebærer at et barn som er fylt 7 år, skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet», jf. Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).

Når man har fylt 18 år har man en ubetinget rett til å bli hørt i en barnevernssak og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom for eksempel en flytting etter barnevernloven § 4-17 foretas uten at man er hørt og lagt vekt på i avgjørelsen.

Forhold mellom stat og kommune- Valg av tiltak:

Det er barnevernet som treffer vedtak etter loven om forskjellige tiltak. Statlig regional myndighet har på forespørsel fra kommunen plikt til å bistå kommunen i forbindelse med plassering utenfor hjemmet. Statlig regional myndighet har ansvaret for at alle barn i regionen som har behov for en plass i en barneverninstitusjon får et forsvarlig institusjonstilbud i tråd med det enkelte barns behov.

Den kommunale barneverntjenesten avgjør om et barn har behov for en institusjonsplass eller om behovene kan avhjelpes ved andre tiltak. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avvise å gi kommunen tilbud om institusjonsplass, men kan ta initiativet til drøftelser med kommunen om bruk av alternative tiltak. Kommunen har etter dette det avgjørende ordet i forhold til om barnet har behov for plassering i institusjon, mens den statlige barnevernmyndigheten har det avgjørende ordet i forhold til hvilket institusjonstilbud den kan tilby. Avgjørende for valg av institusjon skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.

Forholdet mellom stat og kommune- økonomi:

Finansieringen av barnevernstiltakene er av interesse fordi tiltakene kan være svært dyre og jeg opplever nok at økonomiske hensyn får mye å si for hvilke tiltak som tilbys selv om dette ikke skal være styrende. Det kan derfor være greit å være klar over at en kommune innad operere med forskjellige budsjetter når det barn som mottar tjenester etter barnevernloven og barn som mottar tjenester på bakgrunn av en diagnose. Begge grupper kan for eksempel motta avlastning eller støttekontakt og ofte blir det diskusjoner innad i kommuner om hvilken tjenestegren som skal ha betalingsansvaret.

Slik er det også mellom stat og kommune.

Kommunen betaler en fastsatt egenandel til Bufetat ved bruk av plasser i barnevernsinstitusjoner og spesialiserte fosterhjem frem til ungdommen fyller 20 år. Etter fylte 20 år må kommunen betale for alt selv. Dette ble problematisert i forbindelse med lovforslaget om utvidelse av ettervernet fra 23 år til 25 år. Mange mente at det ville sikre barnevernsbarna bedre oppfølging om statens betalingsansvar fulgte frem til fylte 25 år. Dessverre avslo departementet dette. Jeg mener dette er uheldig fordi kommuneøkonomien er under hardt press mange steder og jeg er redd derfor mange barneverntjenester vil velge tiltak på bakgrunn av økonomi og ikke nødvendigvis faglige vurderinger.

Staten har et økonomisk ansvar både for tiltak som videreføres, og for nye tiltak som iverksettes etter fylte 18 år og frem til fylte 20 år.

Narkotika og straff

Stortinget har besluttet at ansvaret for rusmisbrukere skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. I Rusreformutvalgets mandat heter det blant annet: Bakgrunnen for rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring. Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging.Rusreformen innebærer med dette et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er – og ikke minst –  hvordan vi som samfunn skal møte dette problemet.

Mens diskusjonen om veien videre foregår mellom de ulike politiske aktørene og forskjellige grupperinger kan det være verdt å bli mint om hva professor Johs. Andenæs mente om problemstillingen knyttet til narkotika og straff.

https://www.nrk.no/video/kritisk-til-narkodommer_50025

Sakkyndige i barnevernssaker

NRK Brennpunkt hadde gjennom våren 2014 i flere programmer satt fokus på barnevernet i Norge.

Den 22.04.14 var fokuset rettet på bruken av sakkyndige i barnevernssaker http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000814/22-04-2014

Habilitetsproblematikk

Særlig var fokuset rettet på de ulike rollene en del sakkyndige har hvor de i det ene øyeblikket kan være engasjert av en barneverntjeneste for å utrede omsorgsevnen til noen foreldre, for i det neste øyeblikk å være enten nemnds medlem eller meddommer i saker hvor de møter den samme barneverntjenesten som part.  Partene er da prisgitt at den sakkyndige selv opplyser om eventuell inhabilitet eller uheldige bånd i den konkrete sak og det foreligger små muligheter for partene eller domstoler/fylkesnemnder og undersøke dette nærmere. At dette er uheldig i forhold til å skape tillitt er etter mitt skjønn ganske selvsagt.

Psykologspesialist Haldor Øvreeide ble intervjuet i programmet og uttalte blant annet at avgjørelser om omsorgsovertagelser for små barn, kanskje er de viktigste avgjørelsene som tas i rettsvesenet. Derfor er det viktig at prosessen er åpen og etterprøvbar for barnet i etterkant og for de involverte parter i prosessen. Han hadde selv vært del av et utvalg som hadde foreslått at de sakkyndige skulle innlevere en egenerklæring om hvilke oppdrag de hadde hatt de siste årene. Dette er nå innført. Problemet er at det er ganske få psykologer som påtar seg slike oppdrag.

Behovet for flere sakkyndige i kompliserte saker

Øvreeide tok imidlertid også opp en annen side, nemlig behovet for bruken av flere sakkyndige i saker som omhandler små barn.

Han sa at: ” disse oppgavene som innebærer omsorgsovertagelse av barn under skolealder er en for stor oppgave til å legge til enkeltsakkyndige. Der bør være en gruppe- eller institusjonsutredning som basis. At det ikke er enkeltstående psykologer eller psykiatere som foretar det.  Det må det skje på betryggende måte og jeg har ikke tillitt til at det gjør det i dag.”

Jeg legger til grunn at han mener disse sakene altså er såpass kompliserte at flere sakkyndige bør delta i prosessen.

Tvisteloven regulerer oppnevningen av sakkyndige. Det heter i tvl. § 25-3 nr. 1:

Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.

Retten kan altså oppnevne flere sakkyndige dersom saken er av stor betydning og karakteren av spørsmålene som skal utredes er kompliserte. At barnevernssaker generelt oppfyller disse unntaksvilkårene mener jeg må være ganske åpenbart.

Jeg opplever imidlertid i liten grad at domstolene er interessert i å oppnevne sakkyndige og i hvert fall ikke flere. I fylkesnemndene er situasjonen etter min erfaring enda mer avholdende og det pekes i stor grad på at barneverntjenesten har ansvaret for å opplyse saken tilstrekkelig og at både retten og nemnda er satt sammen av en sakkyndig meddommer. Min bekymring er at det i for stor grad er økonomi som styrer dette og ikke behovet for en god faglig vurdering av sakens tvistepunkter slik Øvreeide påpeker.

Advokatbistand i Halden

Avdelingskontor i Halden.

Jeg har hatt yrkesmessig tilstedeværelse i Halden siden jeg startet opp advokatpraksisen min i 2006. Bakgrunnen er at jeg er fra Halden og tilbringer mye tid i denne vakre byen som ligger ved Iddefjorden. Jeg arbeidet også en periode hos barnevernet i Halden før jeg ble advokatfullmektig.

Halden har et hyggelig juristmiljø og jeg opplever at det er en god kollegial tone mellom de forskjellige aktørene.

I Halden har jeg i dag et møtekontor som er bemannet etter nærmere avtale med klienter.

Kontoret ligger i Kristian Augustgate 10 og med inngang fra bakgården. Her er det også mulighet for parkering. (Ikke send post til denne adressen, benytt denne adressen: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo).

Kontakt meg gjerne på telefon (92894114) eller e-post (atsm@atsm.no) dersom du har behov for advokatbistand i Halden.

ND-programmet og dommerens habilitet

Jeg har tidligere tatt opp problematikk rettet mot dommerens rolle i narkotikaprogram med domstolskontroll. Jeg mener det er problematisk at samme dommer som følger opp den domfelte i programmet også kan avsi dommer i brudd- saker. Høyesterett er imidlertid ikke enig i at dommeren vil være inhabil på generelt grunnlag og det må foretas en individuell avveiing i hver enkelt sak. Dette er klart etter at Høyesterett tok stilling til spørsmålet i HR-2020-1333-A. Dommen ble imidlertid avsagt under dissens (3-2) og mindretallet mente at den klare hovedregelen må bli at ND-dommeren er inhabil til å treffe avgjørelse om fullbyrdelse etter straffeloven § 39 andre ledd. Uansett sendes det et signal om at man for fremtiden må foreta en grundig vurdering av hvorvidt en dommer er habil til å vurdere en omgjøringssak.

Saken er også kommentert på rett24.

Strafferett

Vårt samfunn er regulert på mange områder og brudd på regler kan medføre straffeansvar. Det er politiet som har ansvar for å etterforske mulige straffbare forhold og det er påtalemyndigheten som avgjør om det skal tas ut tiltale eller ikke i en sak.

De viktigste lovene som regulerer straffesaker er straffeloven og straffeprosessloven. I tillegg finnes det mange særlover som inneholder straffebud. For eksempel veitrafikkloven § 22, jf. § 31 som forbyr kjøring av motorkjøretøy i påvirket tilstand.

Objektivitet

Når politiet skal etterforske saker skal de arbeide etter et objektivitetsprinsipp som sier at politiet skal etterforske både forhold som taler for- og i mot en person. Mange opplever nok dessverre at politiet ikke alltid følger dette prinsippet. Det kan derfor være lurt å kontakte en advokat med en gang man kommer i politiets søkelys. En advokat vil som hovedregel ha rett på fult innsyn i saksdokumentene og vil kunne begjære etterforskningsskritt dersom man mener politiets etterforskning er ensidig.

Mistenkt, siktet og tiltalt.

Når politiet retter søkelyset mot en person får han fort status som mistenkt. Dersom mistanken styrkes blir statusen endret til siktet. Det medfører at man får en del rettigheter etter loven. Når politiet er ferdig med etterforskningen, skal spørsmålet om det skal tas ut tiltale forelegges påtalemyndigheten. I mindre saker kan dette avgjøres av en lokal politiadvokat, men i mer alvorlige saker er det Statsadvokaten eller Riksadvokaten som har kompetanse til å avgjøre tiltalespørsmålet.

Den som har vært utsatt for en kriminell handling omtales som fornærmede. Fornærmede har også flere rettigheter, blant annet vil hun kunne ha krav på bistandsadvokat på det offentliges regning.

Henleggelse og erstatning

Dersom saken henlegges er man i utgangspunktet ferdig med saken, men det avhenger noe av hva slags begrunnelse som benyttes. Dersom saken henlegges grunnet bevisets stilling innebærer det at det foreligger en mistanke, men at bevisene ikke anses sterke nok til å pådømme forholdet. Skulle det senere dukke opp nye bevis, kan man imidlertid risikere at etterforskningen blir gjenåpnet. Dersom du blir frifunnet eller saken henlegges, kan du søke om erstatning for urettmessig straffeforfølging. Dette er særlig aktuelt dersom du har vært varetektsfengslet under etterforskningen.

Rett på forsvarer

Du har rett til å la deg bistå av en advokat under etterforskningen, men hovedregelen er at det offentlige først dekker advokatbistand dersom det tas ut tiltale. Dersom det foreligger spesielle forhold kan du også få gratis advokatbistand under etterforskningen. Retten til gratis forsvarer gjelder i de fleste straffesaker, men det finnes unntak. I for eksempel promille saker etter vegtrafikkloven har man i utgangspunktet ikke krav på forsvarer betalt av det offentlige. Hovedgrunnen er at alkoholkonsentrasjonen i blodet medfører en nesten skjematisk reaksjon basert på alkoholskonsentrasjonen som blir påvist. Videre er det slik at du er å anse som påvirket, altså skyldig, i lovens forstand dersom alkoholpromillen er over 0,2. Jo høyere promille du har, jo strengere reaksjon får man. Du har imidlertid alltid rett til å la deg bistå av en advokat, men må i utgangspunktet da betale for bistanden selv.

Forbudet mot selvinkriminering

Et viktig prinsipp under både etterforskningen og i en eventuell rettssak er forbudet mot selvinkriminering. Det innebærer at du ikke har noen plikt til å bidra til egen domfellelse. Det betyr for eksempel at du aldri har noen plikt til å forklare deg verken for politi eller for domstolen.

Les nøye gjennom politiavhøret før du signerer

Dersom du ønsker å forklare deg for politiet vil avhøret enten bli skrevet ned eller tatt opp med lyd og/ eller bilde. Det er særdeles viktig å lese svært godt gjennom et avhør før du underskriver avhøret. Er det noe som er feil eller unøyaktig må du sørge for at dette blir rettet før du underskriver avhøret. Dersom saken havner i retten vil aktor bruke avhøret som underlag for spørsmålene du vil bli stilt. Dersom din forklaring i retten er endret i forhold til politiavhøret, vil resultatet fort bli at din troverdighet svekkes. Den politimannen som foretok avhøret er sjeldent i retten, slik at misforståelser blir vanskelige å oppklare. Det er derfor svært viktig at du er helt komfortabel med avhørets innhold før du underskriver.

Gjennomføring av straffesak i tingretten

Når påtalemyndigheten har tatt ut tiltale, så vil saken bli berammet for hovedforhandling. Under forberedelsen vil den som er tiltalt få mulighet til å gå gjennom sakens dokumenter sammen med sin advokat. Den tiltalte vil imidlertid sjeldent får mulighet til å ta med seg dokumentene hjem. Det er viktig å ta stilling til om man skal be politiet skal innhente nye beviser sammen med advokaten. For eksempel nye vitner som man mener vil kunne opplyse saken. Den tiltalte vil også kunne føre egne vitner.

Hovedforhandlingen

Når rettssaken starter vil dommeren sette rett og dersom saken ikke går som en tilståelsessak vil retten bestå av en fagdommer og to lekdommere.

Aktor vil lese opp tiltalen og den tiltalte svarer kort på om han erkjenner straffeskyld eller ikke mens han står. Når man er ferdig med denne opplesningen vil aktor holde et innledningsforedrag hvor hun går gjennom bakgrunnen for at tiltale er tatt ut og hvilke beviser som vil bli ført i saken. Forsvarer vil så få anledning til kort å korrigere dette innlegget samt opplyse om hvilke beviser den tiltalte vil føre.

Dersom det er en fornærmet med bistandsadvokat vil han forklare seg først. Ellers starter nå den tiltaltes forklaring. Det er ingen plikt til å forklare seg. Aktor leder utspørringen og så får forsvarer og dommerne mulighet til å stille spørsmål. Ofte deler man dette opp slik at man først konsentrerer seg om spørsmål knyttet til det straffbare forholdet. Så tar man opp eventuelle spørsmål som er av betydning ved en eventuell straffeutmåling. Når den tiltalte er ferdig med å forklare seg er det tid for bevisføringen. Først vil retten høre alle vitner og så vil retten få forelagt dokumentbevis. Etter at bevisføringen er ferdig vil aktor og forvarer holde sine prosedyrer. Når prosedyrene er ferdig vil den tiltalte ha mulighet til å si noen avsluttende ord. Så avsluttes forhandlingene og saken tas opp til dom.

Familierett

Familieretten omhandler naturlig nok de rettsreglene som er knyttet til familielivet. Det vil si forholdet mellom ektefeller og samboere. Videre omhandler familieretten også barneretten som tar for seg barns rettsstilling og foreldrenes forhold til sine barn.

Behovet for juridisk assistanse vil variere fra forhold til forhold, men det er nok mest behov for bistand i forbindelse med skilsmisse og samlivsbrudd.

Spørsmålene som da reises er gjerne av økonomisk art og dersom partene har barn, blir det i tillegg spørsmål om hvor barna skal bo, omfang av samvær, foreldreansvar samt barnebidrag. Foreldretvister er regulert av barneloven.

Disse sakene er såpass viktige for den enkelte at lovgiver har besluttet at man skal kunne benytte seg av gratis advokat dersom man oppfyller de til en hver tid gjeldende økonomiske vilkår som gjelder i forhold til fri rettshjelp. En nærmere beskrivelse av ordningen med fri rettshjelp finner du her.

Det er ofte naturlig å se arveretten i denne sammenhengen siden arveretten i stor grad er knyttet til familielivet og mange av reglene som gjelder for samboere og ektefeller er direkte knyttet opp mot hva som skal skje dersom den ene av partene faller fra. Både ekteskapsloven og arveloven regulerer slike spørsmål.

Samfunnets nye familiekonstellasjoner hvor mange bor sammen med felles barn og særkullsbarn, byr på flere juridiske utfordringer. Hva vil skje med felles hus dersom den ene dør og denne hadde særkullsbarn, er spørsmål mange stiller seg. Det vil nok ofte være lurt å få juridisk veiledning rundt slike spørsmål på et tidlig stadium slik at man kan planlegge med henblikk på en trygg alderdom. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at opprettelse av for eksempel samboeravtale, testament eller ektepakt ikke faller inn under ordningen med fri rettshjelp.

Bistandsadvokat

Dersom du har vært utsatt for en kriminell handling kan du ha rett på bistandsadvokat betalt av det offentlige. Det samme gjelder dersom du har mistet en nærstående på bakgrunn av en kriminell handling. Reglene om når du har krav på bistandsadvokat er regulert i straffeprosesslovens kapittel 9 a. Retten inntrer blant annet dersom du har vært utsatt for en sedelighetsforbrytelse grov eller gjentatt familievold, tvangsekteskap og trafficking. Listen er ikke uttømmende og dersom sterke grunner taler for det kan retten oppnevne en bistandsadvokat selv om saken ikke faller inn under lovens ordlyd.

Bistandsadvokaten skal vareta fornærmedes og etterlattes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken. Bistandsadvokaten skal også gi annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Herunder er det viktig at bistandsadvokaten fremmer eventuelle erstatningskrav i forbindelse med saken.

Ofte vil ikke en gjerningsmann ha mulighet til å betale en eventuell erstatning. Staten har derfor påtatt seg ansvaret for å dekke erstatningene inntil visse grenser. Det er Kontoret for voldsoffererstatning som tar seg av disse kravene. En nærmere presentasjon av dette kontoret finner du på denne siden.

Du som fornærmet har i dag mange flere rettigheter enn det som tidligere var vanlig i straffesaker. Det tradisjonelle synet innen norsk strafferettspleie er at oppgjøret med gjerningsmannen er et forhold mellom rettsstaten og gjerningsmannen. Ofre har i liten grad hatt noen rolle i forbindelse med straffesaken. Bakgrunnen for denne ordningen har historiske røtter og er et utslag av at samfunnet ikke ønsket en privat form for rettshåndhevelse. Det ble reist kritikk mot dette forholdet fra flere hold og lovgiver endret derfor loven slik at de som har vært utsatt for kriminelle handlinger skulle få en større plass og flere rettigheter i saken.

Dersom du ønsker mer informasjon om bakgrunnen for endringene og dagens regler, anbefaler jeg at du ser nærmere på odelstingsproposisjonen som ble utarbeidet i forbindelse med lovendringen. Proposisjonen finner du her.

Barnevern

Organisering og lovgrunnlag

Det offentlige er pålagt et ansvar for å ivareta barns oppvekstsvilkår når de oppholder seg i riket. Denne plikten fremkommer blant annet i barnevernloven.

Barnevernet i Norge er organisert kommunalt. Noen kommuner har en egen barneverntjeneste mens andre har interkommunale barneverntjenester. For å ivareta sine oppgaver har barnevernet fått vide hjemler. Blant annet kan barnevernet bruke tvang overfor familier. Det er barnevernloven som regulerer dette nærmere. Samtidig er det slik at vi har visse skranker for hva myndigheten kan gjøre ovenfor borgerne. I denne sammenhengen er det særlig den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 som er aktuell. Denne bestemmelsen gir oss alle rett til et familieliv.

Prinsippene bak barnevernloven

I Norge bygger vi på det biologiske prinsipp som sier at det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Prinsippet har blitt utsatt for en del kritikk blant særlig psykologer. Kritikken har gått på at prinsippet har for stor tyngde og det ble i 2012 foreslått et nytt prinsipp. Dette ble kalt det utviklingsfremmende tilknytning prinsipp. Høyesterett har ved minst to anledninger slått fast at det biologiske prinsipp fortsatt gjelder. Senest i mars 2020.

Et annet prinsipp er hva vi kaller det mildeste inngreps prinsipp. Det mildeste inngreps prinsipp går ut på at tiltak etter barnevernloven må stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås, det vil si at det ikke skal anvendes mer inngripende tiltak enn nødvendig for å oppnå målet. Prinsippet følger ikke eksplisitt av loven, men kommer til uttrykk i flere av lovens bestemmelser

Det viktigste prinsippet er imidlertid hensynet til barnets beste, noe som alltid skal være det avgjørende i barnevernssaker etter barnevernloven § 4. Dette gjelder på alle områder hvor en avgjørelse vil omhandle barn og er grunnlovsfestet i § 104. Prinsippet fremkommer også i internasjonale konvensjoner som vi er knyttet til. Se for eksempel FNs barnekonvensjon art. 3.

Hjelpetiltak

Barnevernet skal i utgangspunktet være et hjelpeorgan som skal forebygge samt bistå familier som har problemer. Barnevernet har derfor en rekke tiltak de kan iverksette dersom en familie har problemer.

Dersom det er foreldrene som har problemer med sine omsorgsoppgaver kan barnevernet hjelpe til ved for eksempel å gi råd og veiledning. De kan gi barnet støttekontakt eller besøkshjem. Barnevernet kan også hjelpe foreldrene med å få barnehageplass eller skolefritidsordning ved at barna da får en prioritert plass dersom det er kø for å få plass i det enkelte tiltak. Barnevernet kan også bistå økonomisk. Etter mitt skjønn er det viktig at barnevernet bruker hjelpetiltak som har evidens og er relevante i forhold til det man skal hjelpe til med. En samling med forskjellige hjelpetiltak publiseres på ungsinn databasen.

Gangen i en barnevernsak

Barnevernet blir gjerne koblet inn i en sak ved at det kommer inn en melding fra et offentlig organ eller fra privatpersoner. Når en slik bekymringsmelding kommer inn må barnevernet innen en uke avgjøre om de skal åpne en såkalt undersøkelsessak eller ikke. Undersøkelsessaken skal som hovedregel avgjøres innen tre måneder. I løpet av denne perioden må det avklares om saken skal henlegges eller om det bør iverksettes tiltak.

Undersøkelsesfasen

Når barneverntjenesten har bestemt seg for å åpne en undersøkelsessak vil de rutinemessig innkalle foreldrene til en samtale hvor de går gjennom meldingen. Barnevernet vil også be om foreldrenes samtykke til å innhente opplysninger fra komparenter. Det kan for eksempel være barnehage, skole, lege med mer. Barnevernet vil forsøke å gjøre dette så langt som mulig i samarbeid med foreldrene, men det er viktig å være klar over at barnevernet har hjemler til å innhente taushetsbelagte opplysninger om foreldre og barn uten at det foreligger samtykke. Poenget er at barnevernet så langt som mulig skal gjøre dette i samråd med foreldrene. Ofte vil barneverntjenesten også snakke med barna saken gjelder. Det er ikke slik at foreldrene kan nekte barnevernet å snakke med barna, men bør i det lengste gjøre det i samråd med foreldrene. Dette for å skåne barna mest mulig. Mange barn føler det for eksempel ugreit å bli hentet i klasserommet for å snakke med barnevernet.

Barnevernet vil ofte holde flere samtaler med foreldrene under undersøkelsessaken. Det er også vanlig at barnevernet vil oppsøke familiens bolig for å se hvordan familien bor og samspillet mellom barn og foreldre. Når informasjonsinnhenting er unnagjort vil foreldrene ofte innkalles til et møte for å gå gjennom de opplysningene som barneverntjenesten har fått.

Konklusjon

På bakgrunn av den informasjonen barneverntjenesten har samlet inn vil de konkludere i saken. En undersøkelsessak kan munner ut i en henleggelse, forslag om frivillige hjelpetiltak eller forslag om omsorgsovertakelse eller hjelpetiltak med tvang.

Dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak eller barnevernet mener omsorgssituasjonen er såpass alvorlig at hjelpetiltak ikke vil avhjelpe situasjonen, kan barnevernet fremme sak om tvang ovenfor fylkesnemnda.

Jeg har også skrevet mer inngående om omsorgsovertagelser

Kontakt advokat

Det er imidlertid et hovedprinsipp innenfor barnevernretten at mindre alvorlige tiltak skal prøves ut før tvangstiltak iverksettes, jf. det mildeste inngreps prinsipp. Min erfaring er dessverre at barnevernet i en del saker fremmer forslag om tvangsinngrep før hjelpetiltak er prøvd tilstrekkelig ut. Jeg tror det ofte kan skyldes at samarbeidet mellom barnevernet og foreldrene ikke fungerer. Det er kan nok derfor lurt å kontakte en advokat tidlig for på den måten unngå slike konflikter.

Dersom det offentlige fremmer en tvangssak etter barnevernloven har alle parter krav på gratis advokat uansett økonomisk situasjon. Også barn som har utvist atferdsproblemer har krav på sin egen advokat dersom barnevernet foreslår en tvangsplassering.

Når en sak er behandlet i fylkesnemnda kan den overprøves i tingretten. En avgjørelse i tingretten kan også ankes til lagmannsretten, men da kreves det at lagmannsretten gir sitt samtykke. Et slikt samtykke kan bare gis dersom visse vilkår er oppfylt, se tvisteloven § 36-10.

Foreldretvist

Foreldretvister- tidligere kalt barnefordelingssaker.

Det er et velkjent faktum at mange ekteskap og samboerforhold forhold avsluttes fordi partene ikke finner å kunne leve sammen lenger. I den forbindelse oppstår det gjerne spørsmål rundt deling av de felles økonomiske midler og hvor barna skal bo. Det siste spørsmålet kan være meget vanskelig og fylt av sterke følelser for alle de involverte parter.

Foreldretvister er en samlebetegnelse over saker som skal løses etter barneloven. Tidligere ble disse sakene gjerne omtalt som barnefordelingssaker. Departementet mente imidlertid at dette var et misvisende begrep. Derfor ble begrepet barnefordelingssaker satt til side og begrepet foreldretvister innført i 2013. Dette fordi man mente det var viktig å understreke at det er foreldrenes uenighet som er tvistetemaet.
Det rettslige utgangspunktet finner vi i Lov om barn og foreldre og i Grunnlovens § 104. I tillegg er barn og foreldres rettigheter regulert en rekke andre steder. For eksempel i FN´s barnekonvensjon og i den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Begge disse konvensjonene er lovfestet i Norge.

Avtalefrihet mellom foreldre

Foreldrene har full avtalefrihet. De fleste klarer å finne frem til en avtale selv eller gjennom mekling ved det lokale familievernkontor. Imidlertid oppstår det situasjoner hvor partene trenger rettens medvirkning for å oppnå et resultat.

Mekling i saker etter barneloven- en prosessforutsetning for å bringe en sak inn for retten

Forutsetningen for å kunne bringe en sak inn for domstolen er at mekling ved familievernkontoret ikke har ført frem. Hovedregelen er nemlig slik at en foreldretvist ikke kan bringes inn for retten dersom man ikke har en gyldig meklingsattest. At attesten er gyldig vil si at den ikke må være eldre enn 6 måneder. Gyldig meklingsattest er det vi kaller en prosessforutsetning. Meklingen skal foregå ved det lokale familievernkontoret hvor barnet bor.

Det finnes noen unntak fra denne regelen og disse fremkommer i forskrift til loven.

Domstolsbehandling i første instans- Tingretten:

Når man ikke har funnet frem til en enighet hos Familievernkontoret så kan en av partene ta ut en stevning. En stevning setter i gang den rettslige prosessen. Denne prosessen skal finne sted i den rettskrets hvor barnet bor. Den som starter den rettslige prosessen kalles for saksøker og motparten omtales som saksøkt.

Stevning, tilsvar og prosesskriv

I en stevning vil det fremkomme opplysninger om hva foreldrene er uenige om, sakens faktiske bakgrunn og aktuelle situasjon. . Videre vil det gjerne fremkomme en beskrivelse av barnet. Særlig viktig er dette dersom barnet har en sårbarhet. I stevningen vil det kort fremkomme hvilke rettsregler man påberoper seg. Stevningen skal avslutningsvis angi hva det er saksøkeren ønsker skal være resultatet i saken. Det vil som oftest også nedlegges en påstand om at man vil ha dekket sine utgifter til advokat av motpart. Etter at stevningen er sendt inn vil retten pålegge den andre forelderen å komme med et tilsvar. I tilsvaret skal den saksøkte forklare sitt syn på saken slik som saksøker har gjort i stevningen. De to første brevene til retten kalles altså stevning og tilsvar. De neste dokumentene partene sender inn til retten omtales som prosesskriv.

Avslutning av rettsbehandlingen

En foreldretvist kan avsluttes ved at domstolen bestemmer resultatet og avsier en dom. Partene kan også bli enige om en avtale som inngås i retten. Denne avtalen omtales som et rettsforlik og som har de samme virkningene som en dom. Eventuelt kan saken trekkes av den som har tatt ut stevning eller av partene i fellesskap. Dette har imidlertid noen implikasjoner i forhold til saksomkostninger som man må være klar over før man foretar en slik handling.

Domstolsbehandlingen- fokus på forsoning

Den rettslige prosessen etter barneloven er noe ulik den tradisjonelle fremgangsmåten som vi har i andre sivile saker. Det har blitt utarbeidet en konflikt og forsonings modell som domstolen i stor grad arbeider etter. Tankegangen er at man gjennom en prosess ved hjelp av de profesjonelle aktørene, vil forsøke å finne frem til en minnelig løsning. Det er imidlertid hensynet til barnets beste som er styrende i alle saker som omhandler barn

Prosessen skiller seg derfor ut i forhold til andre saker ved at:

Samtidig er det slik at alle saker ikke er egnet for en konflikt og forsonings modell. I hvert fall ikke i starten. Det kan skyldes at det foreligger alvorlige opplysninger om rus, vold, overgrep eller alvorlig psykiatri. I disse sakene er det viktig at saken opplyses så godt som mulig. Da vil den sakkyndige ofte få et mer grundig mandat enn i de øvrige sakene. Når rapporten foreligger vil det bli avholdt hovedforhandling. Partene kan finne frem til en frivillig avtale hele veien. Advokater har dessuten en særlig plikt til å undersøke om en sak kan forlikes på ethvert stadium av saken

Rettsmøter vs hovedforhandling

Forskjellen mellom rettsmøter og hovedforhandling er at man i rettsmøter er mer uformelle. Her er fokus på å finne mulige løsninger. Eventuelt og avklare den videre rettslige prosessen.

 Hovedforhandling er det vi ofte forbinder med begrepet rettssak. Det er formelle regler for gjennomføringen. Partene kan føre vitner og andre beviser. Advokatene holder innledningsforedrag og prosedyrer. Advokater og dommere har på seg kapper. Når advokatene er ferdige med sine prosedyrer trekker dommeren seg tilbake og avsier en dom.

Midlertidige avgjørelser i foreldretvister

Det er også slik at partene kanskje ikke blir enige om en midlertidig avtale som skal gjelde frem til hovedforhandling.

I saker etter barneloven er det slik at partene kan be retten treffe en midlertidige avgjørelser. Avgjørelsen kan gjelde for en tidsperiode eller frem til endelig rettskraftig avgjørelse foreligger. Partene kan derfor fremme begjæring overfor retten om at retten skal treffe en midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. Det hitsettes fra bestemmelsens første ledd:

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, og samvær. Sak om førebels avgjerd om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar og av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Anke

Ankefristen på en tingrettsdom er som oftest en måned. Den neste instansen er lagmannsretten. I lagmannsretten er det i liten grad åpning for fokus på konflikt og forsoning modellen. Ankeforhandling vil som oftest være den første og eneste gangen partene møtes i rettssalen. Det varierer også i hvor stor grad retten vil oppnevne en ny sakkyndig eller gi den gamle sakkyndige et utvidet mandat. Dersom spørsmålet som skal løses hovedsakelig er av juridisk art vil det neppe oppnevnes ny sakkyndig. Hadde ankende part fri sakførsel i tingretten får man ikke automatisk fri rettshjelp i lagmannsretten. Ankemotparten vil derimot få fri rettshjelp dersom man fortsatt oppfyller vilkårene.

Det er også mulig å anke en dom fra lagmannsretten til Høyesterett. Høyesterett behandler imidlertid kun saker som er av prinsipiell betydning også utenfor den aktuelle saken og svært få saker slipper inn for Høyesterett.

Ulike typer foreldretvister

Det er særlig tre type spørsmål som faller inn under begrepet foreldretvister. Det er fast bosted, samvær og foreldreansvar. Jeg vil i det følgende gjøre litt nærmere for de forskjellige begrepene.

Fast bosted.

Fast bosted angir hvor barnet bor fast og hvor barnet har sin folkeregistrerte adresse. Den av foreldrene som ikke har barnet boende fast hos seg har samvær. Imidlertid blir det mer og mer vanlig at barn bor fast hos begge sine foreldre, såkalt delt bosted. Det betyr ikke at barnet må være like mye hos begge foreldrene. Det er imidlertid mest vanlig når barnet bor fast hos begge. Fast bosted er regulert i barneloven § 36. For å gjenspeile det faktum at flere og flere foreldre velger delt bosted for barna sine, fremkommer dette som første alternativ i bestemmelsen. Det betyr imidlertid ikke at dette er ment som en hovedregel fra lovgivers side. Bestemmelsens første ledd lyder som følger:

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Den som har barnet bor fast hos kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige deler av barnets daglige omsorgssituasjon. Eksempler er hvor barnet skal bo i landet, barnehage osv.  En nærmere regulering finner vi i barnelovens § 37.

Når barnet er på samvær så er det samværsforelderen som bestemmer og tar avgjørelser i forhold til barnet. Det betyr at den som barnet bor fast hos kan bestemme fritidsaktiviteter når barnet er der. Det er ikke greit å avtale aktiviteter som også innebærer begrensninger i samværsforeldenes samvær. Det er viktig å respekterer at omsorgsansvaret blir ivaretatt av den som har barnet hos seg. En stadig kime til konflikter mellom foreldre oppstår når man prøver å detaljstyre hverandre. Dette innebærer også at foreldrene klarer å samarbeide godt dersom en delt bostedsløsning skal være til barnets beste.

Samvær.

Det er slik at barn og foreldre som ikke bor sammen har rett til samvær med hverandre. Dette følger av både barnevernloven §§ 42 og 43. Videre følger dette av den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 som sier at alle har rett til et familieliv. Når foreldre skal ta en avgjørelse rundt samvær så har foreldrene altså full avtalefrihet. Man kan altså bestemme de intervallene som partene finner ut passer best for deres situasjon. Hvis man sier at barnet skal ha normale samvær så er dette nærmere regulert i barneloven § 43. Vanlig samværsrett gir en rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken overnatting annenhver helg og til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst jule vinter og påskeferie.

Som nevnt ovenfor under fast bosted så har samværsforelderen omsorgsansvaret for barnet når det er på samvær.

Når det gjelder små barn gjør særlige forhold seg gjeldende fordi barns tilknytning er under stadig utvikling. Dette må foreldrene ta hensyn til når de skal lage en avtale. Siden barn har mest kontakt med mødre i begynnelsen av sitt liv skal man være forsiktig med å frata barnet denne kontakten i for stor grad. Når barnet blir eldre er det naturlig å øke samværsmengden. Det er også av stor betydning om foreldrene har bodd sammen med barnet før bruddet eller ikke. Dersom foreldrene ikke har bodd sammen har psykologforeningen ved foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) laget en veileder for samvær for barn mellom 0-3 år. Denne blir ofte påberopte i foreldretvister.

Foreldreansvar.

Foreldreansvar er det tredje begrepet som gjelder foreldretvister. Foreldreansvar innebærer en plikt og en rett til å ta avgjørelser for barnet og til det beste for barnet. Foreldreansvaret har enten den ene foreldrene alene eller det kan være delt.

Avgjørelser som foreldrene skal ta under foreldreansvaret vil endre seg etter hvert som barnet blir eldre. Det er slik at barn får større medbestemmelsesrett jo eldre barnet blir og frem til det er 18 år.

Når man har del i foreldreansvaret så plikter man å sørge for at barnet får en forsvarlig oppvekst omsorg og at barnet får en utdanning tilpasset barnets evner.  Videre skal man sørge for at barnet ikke blir skadet verken fysisk eller psykisk. Det er særlig lagt vekt på forbud mot å straffe barnet med vold eller skremmende atferd i oppdragelsesøyemed.

Har man del i foreldreansvaret så har man også parts rettigheter etter forvaltningsloven. Det vil kunne ha stor betydning dersom barnevernet kommer inn. Dette fordi man fort blir nektet innsyn dersom man ikke er part.

Foreldre som har foreldreansvaret alene kan flytte ut av landet uten den andre foreldres samtykke. Tidligere innebar det at dersom man ønsket å flytte med barnet til utlandet og den andre forelderen var uenig så måtte man gå til sak å få fradømt den andre del i foreldreansvaret. Nå er dette endret. Nå kan man få dom for at man kan flytte med barnet til utlandet uten at den andre forelderen fratas del i foreldreansvaret

Hovedregelen er at foreldre som har vært gift eller har bodd sammen har foreldreansvaret sammen for barnet. Dersom foreldrene ikke bor sammen og moren ønsker foreldreansvaret alene kan hun gi melding om dette til folkeregisteret innen ett år fra farskap ble erkjent. Tilsvarende gjelder dersom faren vi ikke ønsker del i foreldreansvaret. Det har vært en stadig utvikling med likestilling av foreldre slik at det skal mye til for at en forelder skal miste del i foreldreansvaret.

Rettens vurderinger i foreldretvister

Når domstolen skal avgjøre foreldretvister etter barneloven må retten legge avgjørende vekt på hva som er til barnas beste. Dette følger av både barneloven § 48 og Grunnloven § 104.

Hva som vil være til barnets beste vil kunne avhenge av mange faktorer.

Domstolen må alltid ta hensyn til om det fremkommer opplysninger om alvorlige risikofaktorer som tilsier en begrensing i kontakten mellom forelder og barn.

Risikofaktorer i foreldretvister:

Med risikofaktorer i foreldretvister tenker vi ofte på saker hvor det er anført vold, seksuelle overgrep, rus, alvorlig psykiatri osv. Dersom det er en risiko for at barnet fysiske eller psykiske helse kan bli alvorlig skadet må dette legges avgjørende vekt på.

Lovens forarbeider

I forarbeidene til barneloven § 48, 2. ledd (Ot.prp.nr.103 (2004–2005 heter det blant annet i forhold til bevisvurderingen:

Hvis det er en reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en av foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. Det kan ikke legges vekt på enhver påstand om overgrep. Det må legges til grunn at det som et utgangspunkt må foreligge forhold som underbygger påstanden. Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt

 Når det gjelder risiko for vold overgrep kan retten altså ikke ta noen risiko på barnets vegne.

Når det gjelder vold fremkommer det I forarbeider til loven ( Prop 167 L(2016-2017)

Vanligvis har det stor verdi for et barn å ha kontakt med begge foreldrene. Når en forelder utøver vold mot barnet, eller mot barnets forelder eller andre omsorgspersoner, kan imidlertid slik kontakt være skadelig.

Forskning har vist at barn i familier der det forekommer vold mellom voksne, på ulike måter erfarer og er bevisste på den volden som finner sted. Barn og ungdom som opplever vold i hjemmet omfatter også barn og ungdom som ser, hører og på andre måter opplever den volden som rettes mot en forelder eller andre omsorgspersoner. Barn kan ta skade av å være til stede når andre utsettes for vold, spesielt dersom voldsutøver eller den som utsettes er en av barnets foreldre eller andre omsorgspersoner.

Prop.12 S (2016-2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017-2021) viser til at det å bli utsatt for vold eller overgrep i barne– eller ungdomsalder er forbundet med økt risiko for en rekke psykiske og somatiske sykdommer og plager, inkludert posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser og søvnproblemer. Det er vist til at det kan være ytterligere risiko for å utvikle vansker dersom barnet eller ungdommen har opplevd vold og overgrep over tid, og i forbindelse med sin omsorgssituasjon. Opptrappingsplanen viser til at vold og overgrep først og fremst får følger for den som rammes, men at vold og overgrep også er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Vold har store kostnader i form av økt behov for hjelpetiltak i skolen, psykisk og fysisk helsehjelp, barneverntiltak, krisesentertilbud, sosialtjenester og politiressurser.

Andelen barn og unge som blir utsatt for vold i oppveksten av egne foreldre, er ikke ubetydelig. Blant unge som deltok i UNGVold undersøkelsen i 2015 svarte 21 prosent at de hadde opplevd fysisk vold fra en forelder i løpet av oppveksten. (Mossige, S. og Stefansen, K. (2016). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007-2015. NOVA Rapport nr. 5/16.) Seks prosent hadde opplevd grov vold fra minst én forelder (slag med knyttneve, gjenstand, fått juling). Åtte prosent hadde sett eller hørt en av foreldrene bli utsatt for fysisk partnervold minst én gang.

Ovennevnte understreker betydningen av å bruke alle tilgjengelige virkemidler for å forhindre at barn utsettes for vold

Mødre utøver også vold

Vi har tradisjonelt tenkt at det er menn som utsetter barn for vold, men undersøkelsen det vises til i forarbeidene viser noe annet og det er viktig at man er klar over at også mødre utsetter barn for vold. I undersøkelsen fra NOVA som det vises til i forarbeidene overfor, fremkom det av at de 7.000 ungdommene mellom 18 og 20 år som er spurt, svarer 20 prosent at de har opplevd vold fra mor, mens 14 prosent har opplevd vold fra far. Mens volden som mødre utøver på døtre oftest er mild i form av lugging og klyping, er det en like stor andel mødre og fedre som utøver grov vold.

Konflikt mellom foreldre

En annen betydelig risikofaktor for barns utvikling er konflikt mellom foreldrene. Det foreligger mye forskning på dette området. Resultatene fra studier både i og utenfor Norden tyder på at foreldrekonflikt er assosiert med høyere nivå av depresjon, angst og aggresjon, selvskadende atferd og lavere selvtillit blant barn og ungdom.

Foreldrefremmesgjøring

Foreldrefremmedgjøring innebærer at et barn skaper seg et falsk fiendebildet av den ene forelderen. Dette er et omdiskutert begrep som blir beskrevet som en kompleks form for familievold som rettes mot en forelder for å skade dens relasjon til egne barn. Store deler av norsk fagmiljø har vært skeptiske til dette begrepet og departementet har i et rundskriv til aktørene i foreldretvister hvor det er påberopt vold, advart mot å bygge på en slik forståelse da det kan undergrave ofre som påstår voldsutøvelse. I en artikkel publisert i Tidsskriftet Norsk legeforening skriver forfatterne blant annet: I økende grad har imidlertid forskningen og formidlingen vektlagt at vi må forstå fenomenet som en prosess iverksatt av voksenpersoner mot barnet og den forelderen/pårørende som utestenges fra kontakt med barnet.

Videre vises det i artikkelen til at: Verdens helseorganisasjon har i ICD-11 anerkjent fenomenet som reelt eksisterende under betegnelsen QE52 Problem associated with interpersonal interactions in childhood

For meg fremstår det således som at domstolene i fremtiden er nødt til å vurdere slike anførsler i større grad enn det som har vært vanlig her i landet.

Barnets beste vurderinger under «normale forhold»

Dersom det ikke foreligger noen avgjørende risikofaktorer må en foreldretvist avgjøres på grunnlag av momenter som har utviklet seg over tid og som anses å være til barnets beste

Barnets mening

For det første har barn en rett, men ikke plikt til å få uttale seg om avgjørelsene som skal treffes. I foreldretvister gjelder dette i forhold til fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det vil fort vil være en alvorlig saksbehandlingsfeil dersom retten ikke hører barnet. Ofte gjennomføres høringen av barnet av både dommer og sakkyndig i fellesskap. Det er viktig at barnet ikke presses til å si noe mot sitt ønske.

Hvilken vekt barnets uttalelse skal tillegges avhenger av barnets alder og modenhet samt sakens kompleksitet. Mange har den oppfatningen at barn som er over 12 år selv kan bestemme hvor de skal bo. Dette er en utbredt misoppfatning. Når barnet er over 12 år skal domstolen legge stor vekt på hva barnet mener, men avgjørende er det ikke.

Hensynet til Status quo

Et annet moment som retten ofte legger stor vekt på er farene ved et miljøskifte, eller hensynet til status quo. Tankegangen er at det er det beste for barnet å opprettholde barnets vante miljø. Når det er snakk om yngre barn er det særlig snakk om den personlige tilknytningen barnet har. Hos eldre barn blir det ytremiljøet som skole, venner osv mer og mer betydningsfullt.

Emosjonell tilknytning

Barnets følelsesmessige tilknytning er et moment som vektlegges i rettspraksis. I forarbeidene til barneloven ble det understreket av justiskomiteen at «det må legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med og har hatt den faktiske omsorg for barnet. … Vekten av disse momentene må for øvrig tillegges avtagende betydning fram til skolealder.»

Foreldrenes personlige egenskaper

Her vil det vurderes hvem av foreldrene som evner å gi barna den tryggeste oppveksten. I hvilken grad foreldrene klarer å sette seg inn i barnets behov og følelser (mentaliseringsevne) og hvem av foreldrene som kan gi barna god kognitiv utviklingsstøtte. Foreldrenes muligheter til å kunne tilby adekvate praktiske omsorgsbetingelser blir nødvendigvis tillagt vekt, men dersom bolig osv. er adekvate vil det forhold at den ene parten har mye bedre økonomi enn den andre ikke være av betydning.

Best mulig samlet foreldrekontakt

Dette momentet innebærer at den forelderen som vil kunne samarbeide om en god samværsløsning for barnet vil ha et stort fortrinn dersom den andre motarbeider samvær. Her har Høyesterett gått svært langt i en sak fra 2005. Barnet hadde ikke hadde hatt kontakt med far de siste tre årene. Saken gjaldt spørsmål om daglig omsorg og samværsrett for en ti år gammel jente. Selv om jenta ønsket å bo hos moren, ga Høyesterett faren den daglige omsorgen. Det ble blant annet lagt vekt på at denne løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldrene

Søsken

Dersom en løsning av en foreldretvist innebærer en splitting av søsken så vil domstolene ofte velge den løsningen som opprettholder søskenflokken. Særlig dersom barna er nære i alder.

Arbeidsrett

Oppsigelse i arbeidsforhold

Oppsigelse i arbeidsforhold
Vi får mange henvendelser vedrørende oppsigelser i arbeidsforhold. En oppsigelse har alvorlige konsekvenser for den det berører og derfor har lovgiver bestemt at det skal være strenge regler rundt adgangen til å si opp arbeidstagere. Reglene er å finne i arbeidsmiljøloven.

Saklighetskrav:

For at en oppsigelse skal være gyldig må den være saklig. Saklig er en oppsigelse bare dersom den er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.

Formkrav:

Videre er det strenge formkrav til oppsigelsen. Oppsigelsen skal være skriftlig. Den skal enten leveres personlig eller sendes rekommandert Innholdet i oppsigelsen er også svært viktig. Den skal inneholde informasjon om rett til å kreve forhandling og reise søksmål, rett til å fortsette i stillingen. Videre må oppsigelsen inneholde opplysninger i forhold til de frister som gjelder for å kreve forhandlinger, reise søksmål og for å fremsette krav om å fortsette i stillingen. Dessuten skal det angis hvem som er rette saksøkt dersom arbeidstager vil bringe saken inn for retten.

En del arbeidsgivere overholder ikke disse kravene til oppsigelse og den klare hovedregel er at oppsigelsen da er ugyldig. Dersom en oppsigelse ikke er gyldig fordi den enten ikke oppfyller formkravene eller fordi den ikke er saklig kan arbeidstager ha krav på både erstatning for det økonomiske tapet han eller hun har blitt påført som følge av oppsigelsen og erstatning for ikke- økonomisk tap eller såkalt oppreisning for den påkjenningen den uriktige oppsigelsen har påført arbeidstager.

Fri rettshjelp:

Arbeidstagere vil kunne få fri rettshjelp i oppsigelsessaker dersom de oppfyller de økonomiske vilkårene for å få fri rettshjelp.

Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND- programmet)

Etter å ha bistått en klient som forsvarer i en sak som gjaldt brudd på vilkår i ND- programmet mente jeg det var nødvendig at det ble satt fokus på særlig to problemstillinger som gjaldt spørsmål knyttet til dommerens habilitet dersom samme dommer som fulgte opp den domfelte i programmet også skulle avsi dom i en sak hvor det forelå brudd på vilkårene og det ble spørsmål om å sone den subsidiære fengselsstraffen. Videre mente jeg det også kunne bli snakk om dobbel straffeforfølgelse dersom den domfelte hadde gjennomført hele programmet før brudd- saken kom opp. Jeg skrev derfor et innlegg på Rett 24 om saken.

Kriminalomsorgen, som var aktor i den aktuelle saken, var ikke enig i mine refleksjoner og svarte på innlegget.

I etterkant har det for første gang siden 2013 blitt sluppet inn en direkte anke fra tingrett til høyesterett når det gjelder habilitetsspørsmålet. Det blir interessant å se hvordan høyesterett vurderer habiliteten i ND- programmet og på bakgrunn av en artikkel i rett 24 skrevet av dommerfullmektig Spange kan det hende at dommerrollen – eller mangel på sådan – bør vurderes på flere områder. Saken skal behandles den 11. og 12. juni 2020.

Spørsmålet om dobbeltstraff er derimot ikke tema i denne saken og jeg mener også dette må avklares nærmere.

Styrking av varslingsplikten ved flytting

I 2015 innførte lovgiver en varslingsplikt i barneloven § 42 a. Varslingsplikten går ut på at den som har den daglige omsorgen for et barn, må varsle den andre forelderen dersom man ønsker å flytte med barnet. En forutsetning er at den andre forelderen har samværsrett med barnet. Dette gjelder både flytting innenlands og utenlands.

Formålet med regelen er at foreldrene sammen kan komme fram til en samværsordning som er tilpasset ny reisevei for barnet mv og som gir mulighet for å be om rettens bistand dersom man er uenige om flyttingen.

Jeg har tidligere skrevet en del om dette her.

Lovgiver har nå skjerpet denne varslingsplikten ytterligere og den nye bestemmelsen lyder som følger:

42a.Varsel og mekling før flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

Loven bestemmer altså at man må varsle den andre forelderen 3 måneder før flyttingen skal skje. Under høringen av lovforslaget var det mye kritikk mot at 6 ukers regelen var for knapp. Det ville være vanskelig å få en domstolsavgjørelse dersom det var nødvendig før tiden hadde løpt ut. Det var således en lite heldig løsning for alle parter.

Det er bostedsforelderen som har plikt til å begjære mekling ved familievernkontoret dersom partene er uenige om flyttingen. Dette betyr at foreldrene kan få bistand til å forsøke å løse konflikten på et lavt nivå. Mekling er en forutsetning for å kunne bringe en sak om daglig omsorg eller samvær inn for domstolen. Jeg har skrevet mer om foreldretvister i rettsapparatet.

Departementet skriver følgende om sitt syn på saken:

Departementet går inn for å forsterke dagens regel og legge bedre til rette for at foreldrene løser spørsmålet om flytting selv. Familievernet skal sikre foreldrene faglig bistand der det er behov for det. Hvis foreldrene ikke blir enige om at barnet skal flytte med bostedsforelderen, foreslås det at partene skal møte til mekling etter reglene i barneloven § 51. Forslaget gjelder både for flytting innenlands og flytting ut av landet.

Bostedsforelderen har en plikt til å varsle den andre forelderen dersom det er aktuelt å flytte med barnet. Departementet finner det mest rimelig at det er bostedsforelderen som må begjære mekling, ettersom det er denne forelderen som ønsker å flytte med barnet. Det anses verken som ressurskrevende eller særlig belastende å skulle begjære mekling, og det anses som formålstjenlig at det er forelderen som ønsker å gjennomføre flyttingen som også tar initiativ til mekling, dersom foreldrene ikke selv greier å enes.

Det er viktig at foreldrene er tydelige i sin kommunikasjon om flyttespørsmålet slik at det ikke oppstå misforståelser. Bostedsforelderen må på en klar og tydelig måte gjøre samværsforelderen kjent med flytteplanene tre måneder før flyttingen skal gjennomføres. Dersom samværsforelderen er uenig i at barnet skal flytte, er det en forutsetning at vedkommende varsler bostedsforelderen, slik at han eller hun kan bestille time til mekling. Loven oppstiller ikke formkrav til flyttevarselet eller til samværsforelderens varsel om uenighet. Foreldre som har et konfliktfylt forhold er likevel tjent med å varsle hverandre på en måte som fjerner eventuell senere tvil om hvorvidt varsel er foretatt i tråd med barneloven. Hvis bostedsforelderen ikke begjærer mekling til tross for at foreldrene er uenige om flyttingen, vil samværsforelderen under enhver omstendighet ha mulighet til å begjære mekling etter denne bestemmelsen.

Etter gjeldende rett må den av foreldrene som eventuelt ønsker å bringe saken inn for retten, begjære mekling. Foreldrene har plikt til å lytte til barnets mening og legge vekt på den i tråd med barnets alder og modenhet. Dersom samværsforelderen ønsker at barnet skal bo hos seg, kan han eller hun etter dagens regler reise sak for retten med påstand om at barnet skal bytte bosted. Denne muligheten tydeliggjøres i forslag til nye regler. Før det kan sendes stevning i en slik sak, har partene plikt til å møte til mekling. Hvis partene har meklet i løpet av de siste seks månedene, er det ikke behov for å møte til mekling på nytt. Begge parter kan da reise sak, uavhengig av hvem som har begjært mekling. En mekling som er gjennomført på grunn av uenighet om flytting, kan dermed benyttes av samværsforelderen for å reise sak etter at flyttingen er gjennomført, eller av en bostedforelder som ønsker å flytte utenlands.

I en sak for retten om hvor barnet skal bo fast, vil brudd på varslingsplikten og/eller meklingsplikten kunne være et moment som vektlegges i disfavør av den som har flyttet.

Jeg tror lovendringen er fornuftig og vil skape bedre forutsigbarhet for barnets rett til kontakt med begge sine foreldre. Siden de fleste barn som ikke bor sammen med begge sine foreldre, oftest bor sammen med sin mor, vil ordningen styrke fedres rettigheter. Det samme gjelder den nye lovendringen rundt foreldreansvar for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Det har jeg skrevet noe om her.

Den nye lovendringen har ikke trådt i kraft ennå.

Samvær og Korona

Det er mange foreldre som synes det er utfordrende å vite hvordan man skal forholde seg til samvær under den rådende pandemien.

Mange advokater har etterspurt klarere retningslinjer fra myndighetene og nå har de endelig kommet.

Utgangspunktet er klart; samværsretten skal respekteres og avtaler om samvær / delt bosted skal gjennomføres.

Departementet skriver:

Utgangspunktet er at avtalt eller fastsatt delt bosted og samvær gjennomføres som normalt. Rådene om å unngå innenlandsreiser som ikke er strengt nødvendige endrer ikke på dette. Det betyr at barnet og/eller foreldrene kan reise innenlands for å være sammen. Offentlig transport bør unngås dersom det er mulig.

Nå er det selvsagt slik at noen samvær må utgå dersom det foreligger forhold som tilsier dette. Departementet skriver:

Generelle råd om smitteverntiltak for barn som veksler mellom flere hjem

Selv om utgangspunktet er at avtalt eller fastsatt delt bosted og samvær gjennomføres som normalt, kan tiltak for å hindre smittespredning fastsatt av myndighetene sette begrensninger. Her følger noen generelle råd:

Dette innebærer etter mitt skjønn at det ikke er grunnlag for å nekte samvær dersom det ikke foreligger overnevnte forhold som gjør samvær utilrådelig. Videre er det også verdt å merke seg at lokale ferdselsrestriksjoner ikke skal være til hinder for samvær.

Du kan selv lese retningslinjene på departementets side.

Om omsorgsovertagelse etter barnevernloven

De fleste har hørt om omsorgsovertagelser og er inneforstått med at det innebærer at det offentlige tar over ansvaret for et barn fra barnets biologiske foreldre.

Jeg vil i denne artikkelen gå noe nærmere inn på hva som skal til for at det offentlige skal kunne overta omsorgen for et barn.

I min generelle beskrivelse av barnevern som du finner her, tar jeg blant annet opp en del av de hovedprinsippene som gjelder for barnevernloven og praktiseringen av denne. Blant annet er det tre viktige prinsipper som gjør seg gjeldene når det er snakk om omsorgsovertagelser, nemlig hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og mildeste inngreps prinsipp. Kort fortalt innebærer disse prinsippene at barnets beste i utgangspunktet tilsier at det er best å vokse opp i den biologiske familien og kun dersom det er nytteløst med mildere inngrep kan omsorgsovertagelse benyttes. .

Det er barneloven § 4-12 som særlig regulerer omsorgsovertagelser. Det finnes også andre, mer akutte og midlertidige bestemmelser, men disse går jeg ikke inn på her.

Bestemmelsen lyder som følger:

§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

  1. dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
  2. dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
  3. dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
  4. dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda1 etter reglene i kapittel 7.

Hva er det så som skal til for at vilkårene skal anses oppfylt?

Det er på det rene at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge. Dette ble presisert i lovforarbeidene. I Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21, fremkommer det at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar».

Dette er et utgangspunkt som høyesterett har sluttet seg til ved flere anledninger.

Videre er det en nåtidsvurdering som skal foretas, slik at tidligere forhold som ikke kan påregnes å inntreffe igjen kan ikke begrunne en omsorgsovertagelse.

Mens bokstav b og c kan virke ganske innlysende hva gjelder, er det mer komplisert å se hva som faller inn under bokstavene a og d.

Når det gjelder bokstav a skal den for det første fange opp de tilfellene hvor det er alvorlige mangler i den materielle omsorgen. Det vil si mat, klær, bolig osv. Samtidig kan ikke mangel på penger i seg selv begrunne en omsorgsovertagelse, men dersom man ikke klarer å styre økonomien, som burde vært tilstrekkelig, vil det kunne være en indikator på manglende omsorgsevne.

Videre tar bestemmelsen sikte på de tilfeller hvor det er alvorlige mangler på den emosjonelle og psykiske kontakten mellom foreldre og barn. Det er ikke et krav at barnet allerede har tatt skade av forholdene, det er tilstrekkelig å bevise at forholdene er slik at risikoen er uakseptabel.

Dette er utpregede skjønnstemaer og jeg tror nok mange foreldre stiller seg uforstående til at disse vilkårene anses oppfylte i mange saker. Mange vil nok føle at grunnlaget barneverntjenesten bygger på er for tynt. Et annet forhold som gjør dette området vanskelig er at barn kan ha medfødte eller utviklet diagnoser som fører til at de mange ganger har like symptomer som barn som er utsatt for omsorgssvikt. Barne- og ungdomspsykiatrien vil ofte ikke utrede barn så lenge omsorgssituasjonen er uavklart. Dette finner jeg ofte problematisk fordi man kan havne i en sak om omsorgsovertagelse uten at barnet er utredet tilstrekkelig. Det sier seg selv at et barn som har en ubehandlet ADHD diagnose vil kunne ha en utagerende atferd som lett kan mistolkes som omsorgssvikt. Det samme gjelder barn som kanskje har en uoppdaget sansehemning.

Når det gjelder bokstav d så er den enda mer skjønnspreget fordi den åpner for at en omsorgsovertagelse kan finne sted dersom det foreligger en skaderisiko på sikt selv om barnets nåværende situasjon er tilfredsstillende. Bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner hvor foreldrene har en alvorlig sinnslidelse eller er tilbakestående. Her er imidlertid kravene til bevis strengere enn ved de andre tilfellene ved at man har benyttet formuleringen «overveiende sannsynlig at skade vil oppstå.

Hjelpetiltak:

Men selv om retten skulle finne at vilkårene i en av bokstavene er oppfylt så er ikke vilkårene oppfylt dersom det kan situasjonen kan endres til det bedre ved bruk av hjelpetiltak. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes, men etter mitt skjønn er det viktig at tiltakene er forskningsbaserte slik at man vet at de faktisk kan fungere opp mot den problematikken man ønsker å avhjelpe. Det er utarbeidet en database som tar for seg en del av tiltakene som finnes og hvilken evidens de har. Basen finner du her., https://ungsinn.no/tiltak/.

Barnets beste

Sist, men kanskje viktigst, må en omsorgsovertagelse være til barnets beste dersom den skal gjennomføres. For noen barn vil en omsorgsovertagelse være til det beste, men ikke for alle. Særlig vil en omsorgsovertagelse kunne være vanskelig for barn som er særlig sterkt knyttet til sine foreldre. Retten må da avveie om de positive sidene men mener en omsorgsovertagelse vil kunne medføre oppveier de negative sidene barnet vil oppleve ved brudd i kontakten og må avslå en begjæring om omsorgsovertagelse dersom man finner at det allikevel ikke vil være til barnets beste.

Hva med tiden etter en omsorgsovertagelse?

For det første så har foreldre og barn rett til samvær med hverandre. Antall samvær pr år vil variere fra sak til sak, men en hovedregel er at dersom en plassering anses å være langvarig (for eksempel en oppvekstplassering) vil samværenes funksjon i hovedsak være å opprettholde barnets kjennskap til sitt biologiske opphav. Da er det gjerne 4- 6 samvær av noen få timer i året. Er lengden på plasseringen antatt å være mer midlertidig vil det være naturlig med hyppigere samvær og gjerne med overnatting.

Et viktig utslag av det biologiske prinsippet som loven er tuftet på er at en omsorgsovertagelse av sin natur er midlertidig siden utgangspunktet er at det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barneverntjenesten er derfor pålagt et oppfølgingsansvar, både overfor barn og foreldre, jf. bvl. § 4-16.

Når det gjelder tilbakeføring av barn til biologiske foreldre så må det bevises at det overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet adekvat omsorg dersom barnet flyttes tilbake. Foreldrene kan reise sak om tilbakeføring ett år etter siste avgjørelse ble rettskraftig. Et viktig vilkår er imidlertid at en tilbakeføring ikke skal finne sted dersom det vil gi barnet alvorlige problemer på grunn av den tilknytningen barnet har fått til fosterforeldre og nærmiljø. Dette er et praktisk viktig vilkår som ofte kan føre til at en begjæring om tilbakeføring ikke blir tatt til følge fordi barnet har bodd lenge i et fosterhjem og har knyttet seg til dette. Mitt råd vil derfor være å arbeide målrettet så raskt som mulig med å ta tak i de forhold man kritiseres for og som har begrunnet en omsorgsovertagelse.

Flytting av barn innenlands

Varslingsplikt ved flytting med barn er skjerpet.

Tidligere har det vært slik at dersom den som har den daglige omsorgen for et barn ønsker å flytte, så måtte den andre forelderen som har samvær med barnet varsles senest 6 uker før flyttingen skulle finne sted. Denne plikten kom inn i loven for at samværsforelderen skulle ha mulighet til å ta nødvendige skritt etter barneloven dersom man mente at flyttingen ikke ville være til barnets beste. Imidlertid er 6 uker en kort frist og myndighetene har derfor endret fristen slik at den nå er utvidet til 3 måneder. Videre er det slik at dersom foreldrene ikke er enige om flyttingen av barnet så må den av foreldrene som vil flytte med barnet begjære mekling hos familievernkontoret.

Dette synes jeg er en fornuftig lovendring som vil skape bedre forutsigbarhet for både barn og foreldre. At man kan ha behov for å flytte i løpet av et barns oppvekst er ikke unaturlig, men dersom barnet kan opprettholde sitt vante miljø ved å flytte til samværsforelderen vil det kunne være til barnets beste. At den som vil flytte også pålegges plikten til å begjære mekling mener jeg også er fornuftig. Det vil da være større muligheter til å kunne finne frem til en omforent løsning som partene kan enes om og dersom partene ikke blir enige så er det da mulig å be domstolene avgjøre saken. Det er nemlig slik at for å bringe en sak inn for retten må man ha en gyldig meklingsattest; dvs en attest som er yngre enn 6 måneder.

Endringen er tatt inn i barneloven § 42 a og lyder som følger:

§ 42 a.Varsel og mekling før flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

22. januar 2015

Det var lenge slik at den av foreldrene som hadde den daglige omsorgen fritt kunne flytte innenlands med barnet uten at samværsforelderen ble varslet.
Når det gjelder flytting utenlands er det slik at foreldrene må bli enige om dette dersom begge foreldrene har del i foreldreansvaret.
Norge er som kjent et langstrakt land om det vil selvfølgelig ha stor betydning for både et barn og samværsforelderen dersom barnet flyttes fra for eksempel Kristiansand til Hammerfest, mens en flytting fra Halden til Strømstad ofte vil være mindre komplisert selv om barnet da skifter land.
Det ble derfor iverksatt en utredning rundt dette spørsmålet og utvalget som hadde som oppgave å komme med en tilråding støttet seg på Dansk rett hvor det er slik at bostedsforelderen fritt kan flytte innenlands, men har en varslingsplikt i forhold til samværsforelderen senest 6 uker før flyttingen skjer.
Bakgrunnen er at foreldrene da skal kunne ta stilling til om flyttingen er det beste for barnet og foreldrene vil ha mulighet til å oppsøke familievernkontoret og eventuelt iverksette rettslige skritt dersom det er nødvendig. Forslaget ble vedtatt av stortinget og kommer frem i barneloven § 42.
Varslingsplikten innebærer ikke at samværsforelderen automatisk kan nedlegge et flytteforbud. Det er mange gode grunner til at foreldre må flytte. Det kan for eksempel være både utdannelse, arbeid, økonomi og nettverk som kan tilsi at flytting vil være til det beste for barnet. Samtidig er det selvsagt ikke bare positive forhold rundt en flytting. Barneretten bygger blant annet på status- quo prinsippet som tilsier at det ofte vil være det beste for et barn å bli boende i det nærmiljø som barnet kjenner og er vant med. Dersom en flytting i tillegg vil redusere mulighetene for kontakt med samværsforelderen kan det være til barnets beste at omsorgen flyttes over til samværsforelderen. Det fordrer igjen at denne forelderen er skikket til å gi barnet adekvat omsorg.
Du kan lese mere om hensynene som gjør seg gjeldene og diskusjonen forut for lovendringen her.

Lovendring om fordeling av foreldreansvar

Delt foreldreansvar blir nå også hovedregelen selv om foreldrene ikke har bodd sammen.

Hittil har det vært slik at foreldre som bor sammen, enten ved at de er gift eller er samboere, når barnet blir født, har felles foreldreansvar for barnet. Foreldreansvaret er en rett og en plikt foreldre har for å ta viktige avgjørelser i barnets liv. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, skal de ta disse avgjørelsene sammen. Se nærmere om foreldreansvar her.

Når foreldrene ikke bor sammen når barnet blir født har hovedregelen vært at mor har foreldreansvaret alene når barnet blir født. Det fordrer selvfølgelig at barnet bor hos henne, men det vil da også være situasjonen i de klart fleste tilfellene, selv om det selvsagt kan tenkes andre løsninger dersom mor ikke klarer å gi barnet god nok omsorg.

Dersom far skulle få del i foreldreansvaret, måtte han i så fall fremsette krav om dette og eventuelt bringe spørsmålet inn for retten dersom foreldrene ikke ble enige. Som i alle saker som omhandler barn vil det da være hensynet til barnets beste som vil være avgjørende.

I Backer, kommentarutgave til barneloven, annen utgave side 333, fremkommer det om forholdet til foreldreansvaret der foreldrene ikke har bodd sammen:

«Hvis det aldri har vært noe samliv mellom foreldrene, skal det som utgangspunkt mye til for at faren skal vinne frem med sitt krav. Vanligvis har barnet da fått en fast tilknytning til moren, og hatt vesentlig dårligere kontakt med faren. Har han hatt relativt liten kontakt med barnet, vil det først og fremst være når moren er lite skikket at han får medhold. Felles foreldreansvar vil sjelden ha noe for seg mot morens ønske når partene ikke har levd sammen – det vil være å legge opp til nye konflikter.»

Høyesterett sluttet seg til dette i rt. 2010, s 216.
Imidlertid har det altså nå skjedd en lovendring, og i den nye bestemmelsen heter det følgende:

§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte

Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.

For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

Regelen er altså slik at foreldrene får delt foreldreansvar automatisk så lenge farsskapet er erkjent. Det er nå opp til den av foreldrene som ikke ønsker delt foreldreansvar å foreta handling innen ett år etter at farsskapet var erkjent ved å sende inn melding til folkeregisteret.

Lovendringen kom til etter en bred vurdering og hensynet til å likestille foreldrene har nok veiet tungt.
Departementet skriver følgende i Prop. 161 L (2015/2016)

I høringen har høringsinstansene delt seg i synet på forslaget. Noen høringsinstanser mener at felles foreldreansvar i «normaltilfellene» (hovedregel i loven) vil være til barnets beste, virke konfliktdempende og fremme likestilt foreldreskap. Andre mener endringen vil heve konfliktnivået, føre til at mødre ikke vil oppgi barnets far og at det er behov for mer kunnskap før regelen innføres.
I dag behandles mor og far som aldri har bodd sammen ulikt med andre foreldre i barneloven ved at mor har foreldreansvaret alene. Å innføre en regel om at begge foreldrene automatisk har foreldreansvaret felles også i disse tilfellene, vil innebære at foreldrene i utgangspunktet likebehandles i loven og likestilles i foreldrerollen.

Selv om foreldre som aldri har bodd sammen i dag kan avtale felles foreldreansvar, er det få som i praksis inngår en slik avtale. Ved å endre loven slik at felles foreldreansvar blir utgangspunktet, vil normen endres og flere får felles foreldreansvar.

Departementet legger til grunn at det vanligvis er til det beste for barn at foreldrene har felles foreldreansvar, også der foreldrene aldri har bodd sammen. Der barnet er født utenfor samliv, har far etter dagens regler forsørgelsesplikt, men i utgangspunktet ikke noe juridisk ansvar og rett til å være med på avgjørelser om barnet. Mange fedre kan ha et oppriktig ønske om å ta ansvar for og ta del i beslutninger om barnet selv om barnet er født utenfor samliv. Dette kan også legge grunnlag for kontakt og samvær mellom far og barn, noe barnet som oftest er tjent med. Når begge foreldrene får mulighet til å delta i barnets liv fra fødselen, vil begge foreldrene ha bedre mulighet til å bli viktige personer i barnets liv. At barnet har kontakt med begge foreldrene kan også gi barnet tilgang til et bredere familienettverk, og vil kunne redusere sårbarheten ved at barnet kun har én forelder å forholde seg til. Selv om foreldrene ikke har planlagt barnet sammen, legger departementet til grunn at de fleste fedrene vil kunne bidra til barnets beste gjennom felles foreldreansvar.

Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at felles foreldreansvar vil heve konfliktnivået mellom foreldrene i normaltilfellene. God informasjon om hva felles foreldreansvar innebærer og hjelp til bedre foreldresamarbeid fra familieverntjenesten der det er behov for det, vil kunne få en positiv effekt også på konfliktnivået. Lovendringene bør uansett evalueres når de har virket en tid.

Der foreldrene ikke er enige om foreldreansvaret, må uenigheten, på samme måte som uenighet om fast bosted og samvær, fortsatt løses av domstolene.

Loven er i skrivende stund ikke trådt i kraft ennå, men det er nok kun snakk om kort tid.

Det er imidlertid viktig å merke seg at den nye regelen gjelder barn som er født etter at loven trår i kraft. For barn født før lovendringen vil således hovedregelen fortsatt være at mor har foreldreansvaret alene.

Lagmannsretten finner at psykolog Sverre Asmervik er inhabil til å gjøre tjeneste som sakkyndig

Psykolog Sverre Asmervik har tjenestegjort som sakkyndig og meddommer i en rekke saker etter barneloven og barnevernsloven. Han har også skrevet flere bøker hvor den mest kjente er ”Men tankene mine får du aldri!” fra 1982. Fra Store Norske leksikon står det følgende om Asmervik:

Sverre Asmervik, norsk forfatter og psykolog. Har utgitt fagbøkene Ungdom og seksualitet (1972) og Eleven i dine hender (1974); medredaktør i Innføring i spesialpedagogikk (1991). Debuterte skjønnlitterært med romanen Skilt (1976), og har senere utgitt romanene Slagbjørnen (1978), Kamini (1987) og Elskeren (1991), samt ungdomsboken Og så kom vi til Norge (1977), om en pakistansk gutts møte med det norske samfunnet. Han har kanskje gjort seg mest bemerket som dokumentarforfatter, bl.a. med den prisbelønte Bjarne på skjæret (1976) og Men tankene mine får du aldri (1982), en rapport fra prostitusjonsmiljøet i Oslo.

Asmervik har ved flere anledninger uttalt seg kritisk til hvordan en del barneverntjenester arbeider og fikk publisert en artikkel i aftenposten den 28 juli i år med overskriften Hatet mot (det norske) barnevernet.

I denne artikkelen fra Aftenposten tar Asmervik opp flere forhold han synes er en bekymringsverdig utvikling. Han peker på følgende forhold:

Kommunen har ofte gode advokater, men den private ikke har samme erfaring om advokatmarkedet og kvaliteten er derfor mer varierende

At offentlige etater ofte reservasjonsløst støtter opp om barnevernets syn på omsorgsovertagelser.
Barnevernet oppnevner sakkyndige som de vet støtter deres syn og har sterke økonomiske bindinger til oppdragsgiver.
Når en diagnose først er satt på et barn, for eksempel reaktiv tilknytningsforstyrrelse, viser praksis at denne er vanskelig å frigjøre seg fra.

En god del fagfolk i ulike profesjoner synes barnevernloven beskytter foreldrene mer enn barna. I denne sammenheng viser han til en artikkel av professor Lars Smith som avsluttet innlegg i Morgenbladet på følgende måte:
Dersom vi mener at barnevernet skal basere sitt arbeid på grunnregelen om barnets beste, bør det lages en forskrift etter mønster av ovennevnte juridiske prinsipp: det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep. (https://morgenbladet.no/ideer/2015/barnevernets_feil)

Eidsivating lagmannsrett har nylig behandlet en anke fra en kommune (barneverntjeneste) i sak LE-2016-168759.

I tingretten var Asmervik fagkyndig meddommer. Kommunen anket tingrettens avgjørelse inn for lagmannsretten og anførte:

at fagkyndig meddommer, psykolog Sverre Ingvar Asmervik, var inhabil, og har i den forbindelse i hovedsak gjort gjeldende:

Psykolog Asmervik var inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer i tingretten, jf. domstolloven § 108. Under hovedforhandlingen opptrådte Asmervik med en så kritisk innstilling til barneverntjenestens vitner at det ble reagert på hans væremåte, både fra vitner og barneverntjenestens representanter. Asmerviks opptreden underveis i saken, sett i sammenheng med hans artikkel inntatt i Aftenposten 28. juli 2016, gir grunnlag for å stille spørsmål ved hans objektivitet. I artikkelen fremstår han med et generelt sett kritisk syn på barneverntjenesten som sådan. Flertallets votum preges dessuten av et ubegrunnet fiendebilde av barneverntjenestens arbeid. Når dette ses i sammenheng, foreligger det særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til Asmerviks ugildhet, jf. domstolloven § 108.

Den private parts advokat tok til motmæle og anførte blant annet at:

Psykolog Asmervik var ikke inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer. Asmerviks artikkel i Aftenposten er en erfaren psykologsakkyndigs og sakkyndig dommers refleksjoner over hva han har hørt og sett i retten og i fylkesnemnda i barnevernssaker. Det må være velkomment at dette perspektivet kommer frem i offentligheten. Det er ikke korrekt at Asmervik har et «generelt sett kritisk syn på barneverntjenesten som sådan». Han har kun pekt på noen uheldige mekanismer som kan virke i enkeltsaker, og som kan gå ut over den private parten. Videre har han vært enig med barneverntjenesten i mange saker.

Lagmannsretten tar for seg artikkelen i aftenposten samt tingrettens dom og kommer til følgende:

I den foreliggende sak har psykolog Asmervik ikke på forhånd uttalt seg om den konkrete saken han nå har hatt til behandling. En dommers generelle uttalelser om en part i det offentlige rom vil imidlertid også kunne svekke tilliten til at han i en senere sak vil opptre objektivt og nøytralt som dommer. Psykolog Asmerviks generaliserende uttalelser i artikkelen/debattinnlegget og i domspremissene, om bl.a. barnevernstjenestens motiver, sakkyndige vitners motiver, samt kompetansen hos de fagmiljøer som vil være en viktig premissleverandør, tilsier etter lagmannsrettens syn at det er tvil om han har gått inn i saken på en objektiv og upartisk måte. Det er derigjennom også tvil om saken er behandlet med den grundighet og åpenhet i tingretten som er nødvendig for å sikre en forsvarlig behandling. En slik tvil må ha som konsekvens at psykolog Asmervik skulle ha veket sete som inhabil under tingrettens behandling.

I domspremissene fra tingretten fremkommer følgende:

Flertallet savner selvrefleksjon hos barnevernets ulike representanter. Det som fins, og som man bare med betydelig velvilje kan kalle refleksjon, går entydig i foreldrenes disfavør. En kan ikke finne spor av at etaten har spurt seg, til tross for at dette gjelder det mest inngripende tiltak i barnevernloven: Er dette nødvendigvis riktig? Kan en annen forklaring eller tolkning være vel så gyldig? Flertallet har det inntrykk at etaten er for ukritisk til egen rolle, og at man mener at man har både rett og troverdighet simpelthen i kraft av at man arbeider i barneverntjenesten, og at man følgelig ikke har noen personlig interesse i at saken skal få et spesielt utfall. Da ses det i så fall bort fra den personlige prestisje som kan investeres i det å ha gjort seg opp en faglig mening, og at det kan være et anslag mot ens profesjonelle identitet å innse at man kanskje tok feil.

Det må anses som bevist at barneverntjenesten ved en rekke tilfeller har gitt opplysninger som samsvarer dårlig med realitetene. Når etaten ved de anledninger som kan etterprøves, i stor grad har feilinformert, må det være legitimt å spørre i hvilken grad man kan stole på hva som ikke kan etterprøves. Det vites ikke, men det er naturlig om tilliten svekkes, jf trygghetspersonens oppsiktsvekkende advarsel til retten om å stole mer på barnevernets observasjoner og vurderinger enn på hva man med egne sanser kunne se og høre på videoene.

De temaene Asmervik tar opp i sin artikkel er han på ingen måte alene om.

I NOU 2000 nr. 12 som er den offentlige utredningen som ligger til grunn for dagens barnevernslov sier utvalget blant annet:

Det mest problematiske er trolig den overopphoping av mangeldiagnostiske data som denne utredningsvirksomheten medfører. Ved å bruke så mye energi på å belyse det negative, det som ikke fungerer osv, står en også i fare for å bidra til en negativ utvikling uansett hvilke beslutninger og tiltak som iverksettes. Det problematiske her er at det etterlyses data om det mangelfulle, samtidig som vi vet at en positiv utvikling alltid vi bygge på de positive muligheter som finnes, og som det vil være spor av i enhver situasjon. Det burde derfor etterlyses hva som er verdifullt og ikke kun hva som er problematisk. Som pekt på ovenfor har vi lang tradisjon i å fokusere det som er negativt gjennom vår diagnostiske praksis. Derimot har vi begrensede erfaringer når det gjelder mulighetsfokusering. Dette representerer en viktig utfordring både for barnevernet og for all oppvekstfaglig virksomhet.

I 2015 skrev over 100 fagfolk under på en bekymringsmelding om tilstanden innenfor barnevernet. Her het det blant annet:

Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at myndighetsorganer griper inn i familier og overtar omsorgen for barn. Mange barnevernstjenester takler denne uhyre krevende oppgaven på beste måte. Samtidig ser vi stadig eksempler på at etaten fremstår som en dysfunksjonell organisasjon som foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser

I en artikkel fra Aftenposten uttalte Ministeren følgende i den sammenheng:

Jeg deler mange av de samme bekymringene som denne gruppen av fagfolk kommer med i meldingen sin, og har satt i gang tiltak på flere av disse områdene, sier barne- og likestillingsminister Solveig Horne.

Jeg mener avgjørelsen burde ankes videre til høyesterett. Det er viktig at vi ikke knebler de som har fagkunnskap på området og som stiller seg kritisk til den utviklingen de ser gjennom sitt yrke slik at de ikke lenger kan utøve sitt yrke. Når vi skal benytte fagkyndige medlemmer i rettspleien er det fordi juristene ikke har de nødvendige faglige kunnskaper innenfor et bestemt fagområde. Gjennom den sakkyndige medvirkningen får retten den faglige kompetansen som er nødvendig for å opplyse saken på best mulig måte.

At Asmervik i den aktuelle saken finner å kritisere barnevernet for forhold som likner på de forhold han tar opp i sin artikkel mener jeg er naturlig da disse må sies å være rimelig allmenngyldige. Som det fremkommer i den offentlige utredningen fra 2000 var man bekymret for utredningens fokus på det negative.

Jeg tror alle som har arbeidet som barnevernsadvokat har opplevd at man opplever barnevernets syn på foreldrene som alt for endimensjonalt Videre må man være åpne for at en viss type atferd hos et barn kan skyldes flere forhold og gi uttrykk for dette dersom man besitter den nødvendige fagkunnskap om dette.

I barnevernssaker er den private part svært svak i forhold til det apparatet det offentlige kan stille med. Det er derfor viktig at retten har faglig kompetanse til å stille faglige kritiske spørsmål ved de bevisene som presenteres i fylkesnemnda/ retten. Når lagmannsretten nå mener Asmervik er inhabil i den aktuelle saken, vil han fort kunne være det i fremtidige saker. Det vil etter mitt skjønn svekke den alminnelige tilliten til fylkesnemndenes / domstolenes behandling av barnevernssaker, en tillit som allerede er under betydelig press.

Delt foreldreansvar eller foreldreansvar alene?

Begrepsforvirring:
Som advokat i barnefordelingssaker og foreldretvister ser man ofte at det er en del begrepsforvirring ute og går og at det er lett å blande sammen begrepene delt foreldreansvar, foreldreansvar alene, daglig omsorg og foreldrerett.

For å ta det siste først, så er begrepet foreldrerett ikke et dekkende begrep og bør etter mitt skjønn unngås. Det er mer treffende å da benytte begrepet foreldreansvar. Det er da også dette begrepet som benyttes i loven.

Det er tre begreper som er sentrale i barnefordelingssaker og foreldretvister. Det er fast bosted/ daglig omsorg, foreldreansvar og samvær. Samlet dekker dette hvem som har ansvar for barnet i det daglige og når barnet har samvær og hos hvem barnet skal være dersom foreldrene ikke bor sammen. Videre vil det fortelle hvem av foreldrene som har rett og plikt til å være med på å ta større avgjørelser i et barns liv.

Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på begrepet foreldreansvar.

Nærmere om delt foreldreansvar og foreldreansvar alene:
Det kan enten være delt foreldreansvar eller at en har foreldreansvar alene. Foreldreansvaret kan ikke deles på annen måte som for eksempel 40%/
utstedelse av pass
valg av type skole
samtykke til adopsjon
valg av navn
samtykke til ekteskap
innmelding i trossamfunn
flytting utenlands
Partsrettigheter etter forvaltningsloven/barnevernsloven.
Bestemmelsesrett som følge av daglig omsorg:

Andre avgjørelser som er av mer dagligdags karakter kan ofte tas av den forelderen som barnet bor fast hos alene. Dette fremkommer i barneloven § 37:

37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Dette innebærer for eksempel at den som har den daglige omsorgen for et barn kan flytte innenlands med barnet uten at samværsforelderen må samtykke. Flytter man derimot utenlands må samtykke innhentes. Man kan således flytte fra Halden til Kirkenes uten samtykke, men ikke til fra Halden til Strømstad selv om det første åpenbart vil medføre størst konsekvenser for kontakten mellom barn og samværsforelderen. Imidlertid er det innført en varslingsplikt i slike tilfeller. Jeg har tatt opp dette temaet tidligere og artikkelen finner du her.

Foreldreansvar er todelt:

Foreldreansvaret er todelt på den måten at det for det første pålegger foreldrene en plikt til å ivareta viktige avgjørelser i et barns liv. For det andre gir del i foreldreansvaret også en forelder rett til å ivareta disse hensynene.

Foreldreansvaret er dynamisk:

Foreldre skal altså kunne ta viktige avgjørelser i et barns liv og på barnets vegne. Dette er ganske selvfølgelig og særlig når barn er små er det nødvendig at foreldrene tar en rekke avgjørelser på barnets vegne. Når barnet blir eldre så modnes barnet og med denne biologiske utviklingen følger det naturlig at barnet også må få større og større medbestemmelsesrett over eget liv. Innholdet i foreldreansvaret vil derfor bli noe innskrenket etter hvert som barnet blir eldre.

Dette følger direkte av lovens § 33

33.Barnet sin sjølvråderett
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

Nærmere om barns rettigheter ut fra alder:

Barn får altså flere rettigheter etter hvert som de blir eldre slik at foreldreansvaret snevres inn. Dette innebærer også at barn får flere plikter etter hvert som de blir eldre. Eksempler på ulike rettigheter barn har ut i fra alder er:

7 år: Barn skal få uttale seg i saker som handler om deg. F.eks spørsmål om fast bosted eller samvær. Videre skal barn som har fylt 7 år også høres i barnevernssaker som angår dem. Også barn som er yngre kan høres ut i fra alder og modenhet.

12 år: Barnets mening skal tillegges stor vekt i saker som omhandler barnet, som f.eks daglig omsorg og samvær. Barnet kan nekte å skifte etternavn selv om en av foreldrene gjør det. Barn mellom 12 og 16 år kan nekte foreldrene helseopplysninger dersom det foreligger en aktverdig grunn. Barn skal høres i økonomiske spørsmål over egen økonomi.

13 år: Barnet kan ta arbeid som for eksempel barnevakt, avisbud eller jordbærplukker. Arbeidet må være enkelt, og det må ikke gå utover skolegangen eller helsen

14 år: Barnet kan delta på småviltjakt med våpen hvis haner sammen med en over 20 år. Denne personen må ha nødvendig erfaring, og foreldrene må gi tillatelse. • Man kan ha arbeid som er en del av skolegangen sin, eller i praktisk yrkesorientering.

15 år: Man er over den kriminelle lavalder, og hvis man bryter loven kan han eller hun bli straffet med blant annet pengebot, fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff. • Barnet kan varetektsfengsles i påvente av rettssak, men bare når det er «tvingende nødvendig». Man har spesielle rettigheter som barn, både når barnet er i kontakt med politiet og i fengsel. •Man kan ta lønnet arbeid som ikke er til skade for skolegangen, sikkerheten, helsen eller utviklingen. •Man har rett til å bestemme over penger man har tjent selv. Foreldrene kan bare sette grenser hvis fylkesmannen er enig. • Man kan velge utdanning selv, og man har rett til en plass i videregående skole etter at man er ferdig med ungdomsskolen. • Barnet har rett til å melde seg inn og ut av foreninger og trossamfunn (f.eks kirken). • Man er part i barnevernssaker. Barnet har da rett til å se papirene som barnevernet har om seg, og man får advokat hvis saken skal opp i fylkesnemnda. I noen saker kan dessuten barnet bli part også når man er under 15 år. Man bestemmer selv om man vil ha fritak fra religionsfag på skolen. • Barnet har rett til å søke lån og stipend til videregående opplæring.

Desto eldre barnet blir, desto sterkere blir altså selvråderetten på bekostningen av foreldreansvaret. Dette er da også en naturlig progresjon slik at man skal stå best mulig rustet når man blir myndig og selv må ta det fulle ansvar for eget liv.

Sakkyndige i barnefordelings-saker og habilitet

I en fersk avgjørelse i Høyesteretts ankeutvalg (HR-2016-1652-U) slår retten fast at en sakkyndig som hadde hatt kontakt med de private parter forut for en oppnevning fra retten var inhabil til å gjøre tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig.

Hvilken rolle har sakkyndige i barnefordelingssaker?
En rettsoppnevnt sakkyndig skal være rettens rådgiver, ikke partenes representant. Den sakkyndige skal gi retten råd innenfor spesielle fagområder hvor særlig kompetanse er påkrevd. Bruk av sakkyndige er svært vanlig i saker etter barnevernloven, foreldretvister, og i saker hvor medisinsk kompetanse er nødvendig, for eksempel erstatningssaker som omhandler personskade. Innenfor strafferetten benyttes sakkyndige dersom det er tvil om gjerningsmannens tilregnlighet.

Det er retten som skal fastsette den sakkyndige i barnefordelingssaker sitt mandat og som lønner den sakkyndige. Det samme gjelder også for sakkyndige i barnevernssaker. Det er vanlig at partene får komme med både innspill til personvalg og mandatets ordlyd, men det er retten som er suveren i selve beslutningen. Riktignok kan en avgjørelse ankes, men en overordnet domstol kan bare omgjøre en slik avgjørelse dersom den er fremtrer som uforsvarlig eller klart urimelig.

Den aktuelle saken fra Høyesteretts ankeutvalg (HR-2016-1652-U)
I den aktuelle saken var en forespørsel fra den ene advokaten fremmet før retten var forspurt om sakkyndigvalget og deler av arbeidet utført før den offisielle forespørselen var kommet fra retten. Advokaten hadde nok lagt frem sitt syn på saken, men samtidig understreket at oppdraget måtte utføres på objektiv måte.

Høyesterett mener at advokatens opplysninger blant annet var misvisende og at henvendelsen gir klart inntrykk av å være en henvendelse til en som oppfattes å skulle ivareta foreldrenes interesser. Videre presiserer advokaten mandatet ovenfor den sakkyndige, noe høyesterett mener dommeren skulle ha gjort. Sakkyndige i barnefordelingssaker skal få mandatet fra retten slik at begge parter kan komme med innspill.

Høyesterett konkluderer derfor med at sakkyndige i barnefordelingssaken hadde handlet for en part i saken forut for oppnevnelsen av tingretten og at han således ikke skulle ha vært oppnevnt etter domstolloven § 106 nr. 6. Kjennelsen ble avsagt under dissens da en dommer mente at den sakkyndige ikke skulle ha vært oppnevnt etter domstolloven § 108, men det var altså enighet om at den sakkyndige i barnefordelingssaken var inhabil.

Domstolloven § 106 lyder som følger:

106.1Ingen kan være dommer2eller lagrettemedlem:3
1. naar han selv er part i saken eller medberettiget, medforpligtet eller regrespligtig i forhold til en part, eller naar han i en straffesak4er fornærmet5 ved den strafbare handling;
2. naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller i sidelinjen saa nær som søskendebarn med nogen, som staar i saadant forhold til saken som nævnt under nr. 1;
3. naar han er eller har været gift6 med eller er forlovet med eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til nogen, som staar i saadant forhold til saken som nævnt under nr. 1;
4. når han er verge7 for noen, som står i slikt forhold til saken som nevnt under nr. 1, eller har vært verge for en part, etter at saken begynte;
5. når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et selskap, et samvirkeforetak,8 en forening, sparebank, stiftelse eller offentlig innretning eller ordfører eller varaordfører i en kommune eller fylkeskommune som står i et slikt forhold til saken som nevnt i nr. 1, eller når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et bo som står i slikt forhold til saken, og det ikke er tingretten selv som styrer boet;
6. naar han har handlet i saken for en part, eller for paatalemyndigheten eller den fornærmede;
7. naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller sidelinjen saa nær som søskende eller gift6 med eller forlovet med nogen, som handler i saken for en part eller for paatalemyndigheten9 eller den fornærmede;
8. når han tidligere har hatt med saken å gjøre som voldgiftsdommer10 eller i lavere rett som dommer2 eller lagrettemedlem;
9. naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller i sidelinjen saa nær som søskende eller gift6 med eller forlovet med nogen, som har været dommer2 i saken i lavere ret.

Domstolloven § 108 lyder som følger:

108.1Dommer2eller lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Navnlig gjelder dette, når en part av den grunn krever, at han skal vike sete.3

Konklusjon
Jeg mener at avgjørelsen er korrekt, men mener jeg at den samtidig åpner for en nøyere og strengere vurdering av bruken av sakkyndige i barnevernssaker som tidligere har opptrådt for en offentlig part, som for eksempel barneverntjenesten.

Jeg mener det bør stilles spørsmål ved om sakkyndige som påtar seg oppdrag for en barneverntjeneste også skal kunne være rettsoppnevnt sakkyndig i en rettssak hvor den samme barneverntjenesten opptrer som part. I hvert fall bør det være helt utelukket dersom den sakkyndige tidligere har foretatt en utredning for barneverntjenesten med de samme private parter. Dersom den sakkyndige har et pågående oppdrag for den ene parten, men i en annen sak, bør også det diskvalifisere for oppnevning av retten. Men også i andre tilfeller hvor den sakkyndige ikke har kjennskap til de private parter bør man være forsiktig med å benytte en sakkyndig som har et tidligere oppdragsforhold til den ene parten. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis tror at sakkyndige vil føle en binding til den tidligere oppdragsgiveren, men samtidig er det svært viktig at det ikke oppstår situasjoner hvor slike spekulasjoner kan oppstå. Det vil da kunne være egnet til å svekke den alminnelige tilliten til rettsvesenet og dets aktører og det må ikke finne sted i såpass alvorlige saker som for eksempel barnevern hvor foreldre risikerer å miste omsorgen for sine barn.

Haagkonvensjonen av 1996 trådte i kraft den 1. juli 2016

Vi som arbeider som familierettsadvokater eller mer spesialiserte advokater innen barnerett, kommer oftere og oftere bort i problemstillinger som berører internasjonale forhold. Både i saker som gjelder foreldrekonflikter – tidligere kalt barnefordelingssaker – og som barnevernsadvokater i saker etter barnevernloven. Haagkonvensjonen av 1996 har nå trådt i kraft og denne konvensjonen vil kunne få stor betydning for det praktiske arbeidet for domstoler og fylkesnemnder hvor barn har tilknytning til forskjellige land.

Konvensjonen gjelder beskyttelsestiltak i form av rettslige eller administrative avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon og forvaltning av barnets formue. Den gjelder videre foreldreansvar/ myndighet som følger direkte av en lovbestemmelse eller avtale. En norsk versjon av konvensjonen finner du her.

Dette vil gjøre det lettere å ivareta barn på tvers av landegrenser, noe som blir mer og mer aktuelt på bakgrunn av det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Konvensjonen vil gi svar på vanskelige spørsmål som ofte vil dukke opp i internasjonale forhold. Dersom daglig omsorg eller foreldreansvar er fastsatt i et tidligere eller nåværende bostedsland, vil dette automatisk gjelde også i Norge dog slik at dette må være avtalt mellom de aktuelle landene. Dette fremkommer nå i barnelovens §§ 84 a og b.

Etter Haagkonvensjonen 1996 er det den stat der barnet har sitt vanlige bosted som kan treffe beskyttelsestiltak for barn. Det vil i praksis si tiltak etter barnevernsloven. Barnets oppholdsstat kan likevel treffe beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidige beskyttelsestiltak, som for eksempel akuttplasseringer etter barnevernsloven § 46, 2. ledd.

Konvensjonen åpner for at en sak kan overføres til en annen konvensjonsstat når dette anses å være til barnets beste. Foreldrene i en sak etter barneloven, foreldretvist, kan for eksempel be om at jurisdiksjonen i en sak kan flyttes til et annet land. Det samme kan skje i en barnevernssak. Dette kan nok ofte være praktisk for å få belyst saken på best mulig måte dersom barnet og partene oppholder seg der.

Haagkonvensjonen legger opp til at sentralmyndighetene skal ha et stort ansvar for å koordinere arbeidet mellom nasjonene og på regionalt nivå. Når andre land skal kontakt Norge i en enkeltsak er det sentralmyndighetene som altså er kontaktorganet. I Norge er det besluttet at BUFDIR skal være dette organet. Det er utarbeidet en egen forskrift om organets oppgaver og ansvar. Denne finner du her.

Konvensjonen åpner videre for at informasjon kan gis til et annet lands myndigheter på tross av lovbestemt taushetsplikt dersom nærmere vilkår er oppfylt.

Det vil også være mulig å få fullbyrdet en utenlandsk avgjørelse i Norge innenfor de regler som gjelder i Norge. Det må for eksempel innebære at det vil kunne være mulig å få tvangsgjennomført samvær ved hjelp av tvangsbot dersom vilkårene i barneloven § 65 er oppfylt og det foreligger en utenlandsk dom på samvær.

Nærmere om barnebortføring:

Dessverre er det ikke uvanlig at foreldre frykter at den annen part vil bortføre felles barn etter et samlivsbrudd. Det har fremkommet en rekke saker i pressen hvor dette har skjedd. Konvensjonen tar både sikte på å forebygge slike hendelser, men har også klare regler om hva som skal skje dersom problemstillingen blir aktualisert.

I Haagkonvensjonen art. 7 heter det:

Artikkel 7

I tilfelle barnet ulovlig bortføres eller tilbakeholdes, beholder myndighetene i konvensjonsstaten der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen jurisdiksjon inntil barnet har fått vanlig bosted i en annen stat, og
a) hver person, hver institusjon eller hver annen instans som har foreldreansvar, har godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen; eller
b) barnet har bodd i den andre staten i minst ett år etter at personen eller institusjonen eller den øvrige instansen som har foreldreansvar, har eller burde ha fått kjennskap til hvor barnet oppholder seg, og ingen anmodning om tilbakeføring fremmet i samme tidsrom verserer og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.

Bortføring eller tilbakeholdelse av et barn er å anse som ulovlig dersom –
a) det strider mot foreldreansvar som er tildelt en person, institusjon eller annen instans, i fellesskap eller alene, ifølge loven i den stat der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen; og
b) foreldreansvaret faktisk ble utøvd av de nevnte parter, i fellesskap eller alene, på det tidspunkt da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller ville ha blitt utøvd dersom ikke bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde funnet sted. Retten til forelderansvar som nevnt i bokstav a kan i første rekke være et resultat av lovgivning eller av en rettslig eller administrativ avgjørelse, men også av en overenskomst som har rettslig virkning i henhold til loven i den staten.

Så lenge myndighetene nevnt i nr. 1 beholder sin jurisdiksjon, kan myndighetene i den konvensjonsstat som barnet er bortført til eller blir holdt tilbake i, bare treffe de hastetiltak etter artikkel 11 som er nødvendige for å beskytte barnets person eller formue.

Videre er det også slik at barnebortføring er straffbart etter norsk lov, se for eksempel tidligere artikkel om dette her.

I de saker hvor foreldrene rømmer landet fordi barnevernet kanskje ønsker å gå til omsorgsovertagelse vil konvensjonen styrke myndighetenes muligheter til å forfølge saken i en annen konvensjonsstat.

Hva er relevant saksavgrensning ved akuttplassering etter barnevernloven § 4-6, 2. ledd.

Barnevernleven § 4-6, 2. ledd hjemler barneverntjenestens mulighet til å akuttplassere barn dersom det er fare for at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet.

Høyesterett avsa den 17. juni en kjennelse i HR-2016- 1294-U. Bakgrunnen var at en mor var anklaget for å ha utøvd vold mot sin sønn. Barneverntjenesten akutt plasserte barnet på skjult adresse. Foreldrene påklagde vedtaket til Fylkesnemnda som tok klagen til følge slik at barneverntjenestens vedtak ble opphevet. Barnevernet brakte da saken inn for tingretten som opprettholdt vedtaket til barnevernet.

Foreldrene anket avgjørelsen inn til lagmannsretten. Lagmannsretten ga imidlertid ikke samtykke til at anken kunne fremmes og foreldrene anket denne avgjørelsen inn til Høyesterett.

Barnevernet er pliktig til å reise sak om omsorgsovertagelse for at akutt vedtak skal kunne stå ved lag og det hadde barnevernet gjort i denne saken. Lagmannsretten begrunnet ankenektelsen blant annet med at saken nå ville bli bedre opplyst i Fylkesnemnda under behandlingen av saken om omsorgsovertagelse og at det var viktig at gutten hadde en stabil omsorgsbase frem til denne avgjørelsen forelå. Høyesterett sier at det ikke er adgang til å foreta en slik vurdering av et mulig utfall av en sak om omsorgsovertagelse kan bli. Den saken var ikke tvistetema i den foreliggende sak, det er akutt vedtaket som ligger til behandling. Høyesterett slår derfor fast at denne vektleggingen er en saksbehandlingsfeil.

Videre viste lagmannsretten til at ankesaken fort ville bli gjenstandsløs fordi man neppe ville kunne avholde ankeforhandlinger før Fylkesnemndas behandling av omsorgssaken kom opp. Dette var ikke Høyesterett enig i. For det første var Fylkesnemndssaken utsatt på grunn av behovet for sakkyndigutredning. Videre viste Høyesterett til at overprøving av tvangsvedtak skal behandles raskt ved domstolene og viste igjen til hva de tidligere hadde påpekt var relevant i forhold til sakens avgrensning.

Det er ikke ofte Høyesterett behandler saker om akuttplassering etter barnevernloven § 4-6, 2. ledd og jeg mener det er bra at retten såpass klart fastslår hva som skal være til behandling i en slik sak. En akuttplassering skjer ofte i en uoversiktelig og kaotisk situasjon og kan få alvorlige konsekvenser for både barn og foreldre. Listen for slike plasseringer skal være høy og må begrunnes i den akutte situasjon som er aktuell. At kommunen senere muligens vil vinne frem i en hovedsak om omsorgsovertagelse er ikke relevant moment i denne sammenheng.

Forskning på foreldretvister i retten

På bestilling fra departementet har det nylig blitt publisert en ny rapport. Den viser at det ble anlagt 2657 foreldretvist – saker for norske domstoler i 2015. Det utgjør 16 % av alle sakene som domstolene behandler.

Videre viser undersøkelsen at 70 % av sakene ble avsluttet med et rettsforlik og at dom således kun var nødvendig i 30 % av sakene.

Videre viste undersøkelsen at:

I overkant av 10 prosent av sakene kommer tilbake på nytt. De fleste av disse sakene kjennetegnes av høyt konfliktnivå mellom foreldrene.
I ca. 34 prosent av foreldretvistsakene er det påstander om bekymring for barnets omsorgs­situasjon på grunn av vold, psykiatri, rus eller overgrep.
I omlag 10 prosent av foreldretvistsakene er det en parallell sak i fylkesnemnda etter barnevernloven, mens det i cirka 5 prosent av foreldretvistsakene er en parallell sak etter barnevernloven i tingretten.
Rapporten skal blant annet benyttes for å vurdere grunnlaget for å eventuelt innføre egne særdomstoler i disse sakene.

Straff for å unndra tre barn fra sin mors omsorg

Borgarting lagmannsrett dømte en far til fengsel i to år og to måneder for å ha tatt med sine tre barn til et Afrikansk land og på den måten unndratt sine tre barn fra morens omsorg.

Han ble dømt for å ha holdt barna borte siden 2008 samt for å ha utøvd vold mot barna.

Alle barna er norske statsborgere og de ble holdt adskilt og uten kontakt med sin mor til tross for at retten hadde bestemt at hun skulle ha den daglige omsorgen frem til rettskraftig avgjørelse i saken forelå. Retten fant at faren ikke respekterte denne avgjørelsen og at han dessuten fremsatte falske påstander om blant annet morens helse i en afrikansk domstol.

Faren forsøkte forgjeves å anke avgjørelsen til høyesterett, men anken ble forkastet. Høyesterett viste til at det er begrenset med rettspraksis på dette området. Riktignok finnes det en dom fra 1994 hvor en far urettmessig tok med seg barna til Pakistan i 8 måneder og hvor faren fikk 1 års fengsel. Høyesterett mente at den aktuelle saken var av mer alvorlig art og at den aktuelle straffen på 2 år og 2 måneder ikke sto i misforhold til straffbare handlingen.

Introduksjon av et nytt prinsipp innenfor barnevernsretten?

Barnevernsretten bygger på flere ulike prinsipper som skal ivareta hensynet til våre barn.

Det absolutt viktigste prinsippet er hensynet til barnets beste. Prinsippet er nedfelt i barnevernsloven § 4-1 og er en såkalt faneparagraf. Den er overstyrende for alle avgjørelser som skal tas etter loven.

Spørsmålet blir da: Hva er barnets beste?

Gjennom forskning og rettspraksis er det utviklet flere momenter og prinsipper som vi mener vil ivareta hensynet til barnets beste på forskjellige måter. Et av de mest grunnleggende prinsippene er det biologiske prinsipp. Prinsippet innebærer at man som utgangspunkt legger til grunn at det har en egenverdi for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Staten som omsorgsgiver er sekundær og selv om foreldrene fratas omsorgen skal det som det klare utgangspunkt være samvær mellom foreldrene og barnet også etter en omsorgsovertagelse.

Regjeringen satt ned et utvalg som fikk som oppgave blant annet å vurdere hvilken tyngde det biologiske prinsipp bør ha for fremtiden. Utvalget er enig i at dette er et viktig prinsipp, men ønsker å introdusere et nytt prinsipp som de har kalt prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning. De mener dette prinsippet bør ha forrang for det biologiske prinsipp.

Prinsippet ble lansert i NOU nr.5 2012.

Forslaget er nå ute på høring og noen avgjørelse er således ikke tatt. Man kan da stille spørsmål om hvilken vekt dette forslaget kan ha på nåværende tidspunkt. Det biologiske prinsipp er jo gjeldende lov, mens prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning i stor grad baserer seg på moderne forskning.

Høyesterett hadde nylig en barnevernssak til avgjørelse, Rt-2012-1832. Saken gjaldt blant annet omfang av samvær etter omsorgsovertagelse. Kommunen prosederte på en reduksjon av samværsomfanget og viste blant annet til utredningen .

Høyesterett uttalte til dette følgende:

Ekspertutvalget har i NOU 2012:5 anbefalt innføring av « det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp ». Kommunen har vist til dette og har påpekt betydningen av at samværene virker utviklingsfremmende. I utredningen side 86 heter det:

« Utvalget legger til grunn at forskningen om samspillet mellom barn og omsorgspersonene er så avgjørende for barns utvikling og fungering at den må tillegges avgjørende vekt i beslutningsprosessen om bosted, samvær og tilbakeføring i barnevernsaker.

Utvalget anbefaler derfor at det etableres et fjerde førende prinsipp for vurdering av vanskelige avgjørelser i barnevernsaker. Bakgrunnen er at en for stor vekting av egenverdien av det biologiske prinsipp kan føre til at barnet vokser opp under ugunstige omsorgsbetingelser dersom tilknytningen og relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene er svak. Utvalget anbefaler derfor at det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp gis forrang i forhold til det biologiske prinsipp i saker der tilknytnings- og relasjonskvaliteten er til hinder for barnets utvikling. »

Anbefalingen har møtt motbør, idet flere høringsinstanser har vært kritiske. Det fremstår på den bakgrunn som uklart hva som vil komme ut av utvalgsarbeidet. Avgjørelsen i denne saken må uansett bygge på gjeldende rett, og i så måte gir utredningen på dette punkt etter mitt syn liten veiledning.

Det er således klart at det biologiske prinsipp fortsatt er førende i norsk rett inntil stortinget eventuelt bestemmer noe annet.

For egen del er jeg noe skeptisk til innføringen av et slikt prinsipp. Jeg synes dessverre at kommunen oftere og oftere blir hørt av fylkesnemnder og domstoler uten at kritikken som blir reist mot sakebehandling og fremgangsmåte i tilstrekkelig grad blir problematisert. Påstander om manglende samarbeid mellom foreldre og barnevern fører ofte til at foreldrene må bære ansvaret for samarbeidsproblemene, mens det profesjonelle barnevernet i alt for liten grad må bære ansvaret for manglende samarbeid og konflikter. Konklusjonen blir da at hjelpetiltak blir nytteløse og omsorgsovertagelse blir resultatet. Jeg at at det nye prinsippet vil føre til enda flere omsorgsovertagelser, mindre samvær for biologiske foreldre og enda vanskeligere for foreldre å få sine barn tilbakeført dersom omsorgssituasjonen har endret seg til det bedre etter at omsorgsovertagelsen fant sted.

Samtidig er det selvfølgelig hensynet til barnet som skal være det tungtveiende, men jeg tror den praksis som er rådende i dag allerede ivaretar de hensynene som det nye prinsippet er ment å ivareta. I nevnte høyesterettssak fikk mor fire årlige samvær av tre timers varighet og far fikk to årlige samvær av to timers varighet.

Barnerett – Nytt lovforslag ut på høring

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet har sendt ut et høringsnotat datert den 12.10.12. Her problematiserer og reiser departementet forslag til lovendringer som skal styrke barns rettigheter slik at barn ikke utsettes for psykiske eller fysiske overgrep. Blant annet ønsker departementet å tydeliggjøre at barn ikke skal ha samvær hos foreldre dersom det foreligger risiko for at barnet kan utsettes for fysiskske eller psykiske overgrep.

I pressen har det først og fremst vært fokusert på forslaget til en ny lovbestemmelse som skal gi bosted foreldre en rett til å stanse samværene dersom han eller hun mistenker at barnet blir utsatt for overgrep hos samværsforelderen uten å gå veien om domstolen først. Det har i og for seg foreldre mulighet til allerede i dag, selv om det ikke kommer klart frem av barneloven. Det følger blant annet av ulovfestede nødrettsprinsipper og er etter mitt skjønn ganske naturlige Dersom du har en reell grunn til å tro at ditt barn vil bli utsatt for alvorlige overgrep dersom det er på samvær, så stanser du selvfølgelig samværene. Det naturlige er så, etter mitt syn, at den som nekter samvær bringer saken inn for domstolen for å få belyst bekymringen best mulig ved hjelp av bruk av en rettsoppnevnt sakkyndig.

Høringsnotat inneholder også en rekke andre forslag og problemstillinger som departementet ønsker tilbakemeldinger på. Herunder utvidet undersøkelsesplikt for barneverntjenesten i forhold til samværsforelderen, meldeplikt for dommere til barneverntjenesten, vitneplikt for barnevernet i bsarnefordelingsaker, offentlig utgiftsdekning av sakkyndigutredninger som er mer omfattende (barneloven § 61, nr. 3), mulighet for å bringe barnefordelingssaker inn i straffesaker, bedre ivaretakelse av barnets synspunkter i den rettslige prosessen med mer.

Bør samværsforelderen kunne holde barnet tilbake?
Departementet fremmer derimot ikke forslag om å lovfeste det omvendte; altså at samværsforelderen skal ha den samme retten til å holde barnet tilbake etter endt samvær dersom det foreligger en reell grunn til å tro at bostedsforelderen utsetter barnet for overgrep. Nå vil også nødrettsbetraktninger gjøre seg gjeldende i slike tilfeller, men departementet har i første omgang ikke sett behovet for å tydeliggjøre dette i form av lovtekst, Departementet ber imidlertid også om tilbakemeldinger på denne problemstillingen.

I følge SSB (2011) bor ca 25 % av alle barn under 18 med bare en av sine foreldre. 21 % bor hos sin mor og 4 % hos sin far. Mor har altså den daglige omsorgen for barna i de aller fleste tilfeller hvor barn kun bor sammen med en av foreldrene.

Forskning (NOVA 20/7) viser at mødre i større grad utsetter barna for vold enn fedre (ikke grov vold).

Det kan derfor virke som om at behovet for en klar lovhjemmel den motsatte vei kanskje er vel så viktig.

Falske anklager
Jeg mener departementet også burde ha problematisert hvilke konsekvenser det kan ha for et barn at den ene forelderen fremsetter falske beskyldninger mot den andre forelderen.

Departementet viser kort til at falske beskyldninger vil kunne medføre straffeansvar og vil kunne slå negativt ut i en etterfølgende rettssak etter barneloven. Videre vises det til forarbeider.

Realiteten er nok at en politianmeldelse for falsk anmeldelse i slike saker i liten grad vil innebære tiltale og domfellelse. Et enkelt søk på internett vil kunne gi mye informasjon om hvilke symptomer barn som er utsatt for overgrep kan ha (se for eksempel Helsedirektoratets veileder: Seksuelle overgrep mot barn – en veileder for hjelpeapparatet), og det vil ofte være svært vanskelig å bevise i etterkant at påstandene er fremsatt i ond hensikt.

Høringsnotatet er klar på at det er snakk om reelle mistanker, men lovforslaget inviterer etter mitt skjønn også for misbruk.

Jeg mener departementet derfor burde problematisert skadevirkningene det vil kunne ha for et barn at den ene forelderen strategisk benytter seg av falske beskyldninger for å posisjonere seg i en barnefordelingssak. Hvordan vil et barn oppleve å bli utsatt for bevist eller ubevist påvirkning om at den ene forelderen urettmessig skal ha begått overgrep? Hvordan opplever et barn det å bli utsatt for dommeravhør og sakkyndigsamtaler? Hvordan påvirker det et barn å miste kontakten med en av sine nærmeste omsorgspersoner for kortere eller lengre tid? Hvordan reagerer barn på å bli satt i en lojalitetskonflikt når den ene parten urettmessig beskyldes for overgrep?

Jeg mener det også bør problematiseres hvilken betydning det kan ha at profesjonelle aktører tar stilling til beskyldninger uten at de har snakket med begge parter eller barnet, noe som dessverre også er høyst aktuelt. At leger, psykologer og annet helsepersonell kan støtte den ene part i sine bekymringer uten å undersøke forholdene nærmer synes jeg er bekymringsverdig.

Det er ikke til å komme unna at noen vil gå svært langt for å hindre den andre forelderen samvær eller for fjerne den andre forelderen fra barnets liv. Det kan for eksempel skyldes erfaringer fra samlivet eller samlivsbruddet eller sykelige forhold som er vanskelig å avdekke i en vanlig utredning etter barneloven. Samværets omfangs direkte betydning for barnebidragets størrelse tror jeg heller ikke er konfliktdempende.

Jeg kan ikke tenke meg en verre situasjon enn å bli anklaget uriktig for overgrep mot mitt eget barn. Hvorvidt jeg strafferettslig blir dømt eller ikke spiller liten rolle dersom jeg ikke får se mitt barn på bakgrunn av uriktige beskyldningene. Jeg er ganske sikker på at de fleste deler denne oppfatningen. Kanskje bør det derfor alltid oppnevnes to sakkyndige i slike saker for å ivareta rettssikkerheten til alle parter på best mulig måte. Samtidig er allerede barnefordelingssaker svært kostnadskrevende.

Vi, som samfunn, må selvsagt beskytte våre barn mot overgrep og jeg er helt enig med den gjeldende bevisbyrde regelen som sier at dersom det foreligger risiko for at et barn kan bli utsatt for alvorlige overgrep, kan vi ikke kreve sannsynlighetsovervekt for å stanse samvær eller frata foreldre omsorgen.

Samtidig må vi på en tydeligere måte vise at beskyldninger fremsatt mot bedre viten eller i ond hensikt må få alvorlige konsekvenser. På samme måte som forarbeidene til barnelovens § 48, 2. ledd (Ot.prp. 102, 2003-2004, kap. 10) på en forbildelig måte tydeliggjør aktørenes ansvar og fremmer en bevisstgjøring av skadevirkningene overgrep kan ha på barn, bør også en tydeliggjøring av skadevirkningene av falske beskyldninger og samværssabotasje komme tydeligere frem i forarbeider og/eller lovtekst.