Provokasjonen er servert!

Klokka er 07.08 og den bitende kulden gjennomtrenger hver muskel i kroppen. Jeg sluntrer inn på kjøkkenet hvor jeg skjærer meg ei tørr kneipskive. Nytteløst forsøker jeg å finne tendenser til fuglesang mens den høylytte vannkokeren gjør et stort nummer ut av å vekke resten av Kirkeveien 108. Brødskiva gjennomgår tidenes extreme makeover idet den bekles med skinke, salat, agurk og paprika og omsider siver den kjente og kjære lukta av Indian Chai te rundt i rommet.
Jeg setter meg stivfrossen nærmest vinduet og lurer et lite sekund på hvorfor ryggputa plutselig har byttet stol. Brødskiva er slukt før jeg er ferdig med dagens lederartikkel i Aftenposten og jeg tenker at det var jammen ikke så dumt å kjøpe grønnsaker i stedet for sjokolade likevel. Etter en overdrevent omstendelig prosess med å fjerne teposen fra koppen, deretter putte oppi en god skje honning, så helle oppi litt for mye melk, og til slutt tørke opp sølet jeg lagde, fortsetter jeg å innta avisens informative innhold. Tekoppen fungerer for øyeblikket best som varmeelement for iskalde hender. Jeg gleder meg stort til å smake på dagens resultat og tar en god slurk. I samme sekund utvides øynene til dimensjoner de sjelden har utforsket og det gispes desperat etter luft mens jeg hoster så teen står som en lekker fontene utover kjøkkenbordet.
Aftenposten har klart det igjen. De har gjort jobben sin. Jeg er nå innehaver av informasjon jeg ellers ikke hadde kommet over.
Overskriften lyser mot meg, og jeg kjenner at dette er for sterk kost en tidlig morgen: "Skole vil ha klasserom, får ikke lov". Blodet bruser og lærerspiren ser skremt framover mot en fremtid hun gjerne vil unngå. Undervisning i baseskoler. Etter en heftig debatt med meg selv ser jeg saken krystallklart. Aldri, nei aldri, sier jeg, vil denne jenta godta å jobbe under slike forhold! Om hun så skal fly land og strand rundt for å lete etter det gode, gamle klasserommet.

Egentlig hadde jeg grisestore planer om å skrive et 5000 ord langt innlegg om hvorfor. Men jeg dropper det. Slike diskusjoner bør nok heller spares til mine kjære lærerstudentkollegaer. Og det er det som er det tragiske oppi det hele. At vi er de eneste som egentlig bryr oss. Sånn egentlig. For det er vi som skal leve oppi det, det er vi som får skylda når elevene ikke vet hva disiplin er, det er vi som får ansvaret for å undervise en haug med apekatter med fare for både søksmål og arbeidsløshet dersom vi skulle være så brutale å ta en elev fra landet "Crazyness" i nakken. Det er vi som går hjem med hodepine og dårlig samvittighet når nok en skoledag forsvant inn i et mørkt sammensurium av mas og kjas. Det er vi som egentlig bryr oss. Egentlig.

Koppen er tom for te. Jeg setter den sammen med resten av oppvasken og går inn på rommet hvor jeg fortsetter på ukens spanskstudier. En dag skal jeg undervise elevene mine i det samme. En dag. I et klasserom et sted.