exquisite sound experience
Paragraph. Klik her for at redigere.
Test av RIAA
Les først testen av lotus ettersom denne korte artikkelen mest er en oppfølging av den opprinnelige testen av et helt unikt RIAA-trinn.
Så hvorfor dette behovet for oppfølging, kan man vel spørre seg, om Aura Fidelity Alpha RIAA Mk1 og Mk2 er såpass like? Vel, det er et par årsaker til dette, og minst en av disse årsakene er rent lydbasert. Litt teknisk først: Dette RIAA-trinnet er altså helt unikt, som nevnt, men dette gjelder bare om du benytter moving coil pick-up. Årsaken til det er todelt, hvorav den ene delen er et ekstremt lavt støygulv til RIAA å være, mens den andre årsaken har å gjøre med at pick-up’en ikke ser en belastning, slik den gjør i et hvert annet RIAA-trinn jeg har vært borti. I utgangspunktet betyr dermed dette at du kan mate en hver mc pick-up inn i Aura Fidelity Alpha RIAA, og være helt trygg på at det er en optimal match. Bare det er jo helt fantastisk. Det som gjenstår er rett nok også av betydning, og det har å gjøre med gain, selvsagt. Her skiller Mk2 seg fra førsteutgaven, ved at det nå finnes en grei justering av dette på innsiden, der man tidligere måtte bestille med tilpasset gain til aktuell pick-up.
Førsteutgaven var en levende, dynamisk og åpen gjengiver, det samme kan definitivt også sies om Mk2, bare i enda større grad. Mater du den med en god moving magnet virker den som et hvert annet RIAA-trinn, og den har mye av de samme egenskapene som nevnt over, og er absolutt verdt prisen også på denne måten, men her finnes definitivt konkurranse, bare for å være tydelig på akkurat det. Så jeg skal ikke dvele så mye ved mm-delen, bare si at det er et trygt, godt kjøp, dessuten ligger muligheten til en ren sensasjon med i pakka, den dagen du har råd til en god mc…!
Alt, ja, absolutt alt jeg lot dette RIAA-trinnet formidle, var en ren gledesopplevelse, en kaskade av dynamikk og storhet, lydbilder og plasseringsevne. Til 10 000,- har jeg kort sagt aldri hørt noe i nærheten. Jeg har hatt dette trinnet i hus i flere måneder, og paret det med en rekke komponenter, uten en eneste gang å komme på ideen om at her finnes svakheter. Misforstå meg rett, det finnes enda bedre RIAA-trinn der ute, men det finnes betydelig flere dyrere enn det finnes bedre, bare for å ha det klart.
Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.
Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.
Sånn kan jeg fortsette med hvert eneste eksempel, i prisklassen kan du så å si glemme å peke på svakheter. La oss derfor sammenligne med det beste jeg har hatt i hus (og gjerne med en litt skrøpelig hukommelse fra alle årene i Fidelity), for å sette det hele litt i perspektiv. Sannheten er jo at jeg har hatt et ca. like sensasjonelt trinn i huset en lengre periode, men velger foreløpig å ikke si så mye om hvilket trinn dette er, bare nevne at det er mer konvensjonelt, tar kun MC, har ingen justeringer, og koster det dobbelte av Aura Fidelity. Dette “hemmelige” RIAA-trinnet skal omtales om relativt kort tid, men det jeg kan si, er at dette konkurrerer så å si med hva som helst, prislapp uten interesse. Forskjellene fra Aura Fidelity til dette, er hørbare, men ikke formidable. De beste RIAA-trinn jeg vet om, låter noe mer avslappet enn Aura Fidelity Alpha, og de har en anelse mer organisk klang. Men sannheten er at på detaljer, rom, hurtighet og ikke minst, dynamikk, er Aura Fidelity helt der oppe med de virkelig store. Hvor mye mer tror du det er rimelig å forlange for 10 000 oljekroner, egentlig??
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan! Ja, Mk2 er utrolig nok enda bedre enn Mk1, og dermed er det nok en innertier fra Joaquim Fragoso!
Test av Lotus
Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledes landet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien.
Aura Fidelity er en enmannsbedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter. Rognliens HIFI-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!
En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.
Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om print kort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger print kortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så den slags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egen lyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.
Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledes landet!
Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledes landet!
Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.
Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.
For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.
Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…
For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.
Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…
En del heavy musikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikevel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låten “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av bass lyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bass noter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!
Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den manger bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!
Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den manger bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!
Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.
Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.
Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.
Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!
Test av Aura fidelity i magasinet Fidelity nr 4/2011
Les omtalen våre forsterkere har fått i nummer 4/2011 av Fidelity.
'Stanely Clark Trio får åpne ballet med skiva "Jazz in the garden", der den veletablerte Clarke virkelig lar den talentfulle og sjeldene planten, japanske Hiromi, virkelig brilliere med sitt piano. Hun kaster seg over en fantastisk jazzversjon av en tradisonell japansk folkesang med navn "Sakura Sakura" uten å tvile. Denne stilarten, om enn den er en anelse eksprimentiell og komplisert, er virkelig hjemmebane for Aura fidelity. Pianoets klangfarger legger seg som en sommerfugl over musikkstykket, Clarke's bass bygger elegante støttepilarer, Lenny White's trommer flyter og smekker oss passe hardt fra alle vinkler, og med alle klanger intakt. Innsynet er totalt, cymbalene svever i den åpne luften, pianoet synger. Dæven hvor deilig hifi kan være noen ganger.'
'Spiller vi Mozart's lettbente hornkonsert i D, flyter det så lekende og elegant av sted, at jeg griper meg selv i å flire lykkelig gjentatte ganger. Dette er gøy.'
'Det var denne prototypen av en RIAA, også. Med Benz L04 pickup var resultatene så oppløftende at jeg nesten måpte i det Mari Boine klinket til med sin stemmeprakt. Det er lite som bremser i
den RIAA'n her altså !'
'Stanely Clark Trio får åpne ballet med skiva "Jazz in the garden", der den veletablerte Clarke virkelig lar den talentfulle og sjeldene planten, japanske Hiromi, virkelig brilliere med sitt piano. Hun kaster seg over en fantastisk jazzversjon av en tradisonell japansk folkesang med navn "Sakura Sakura" uten å tvile. Denne stilarten, om enn den er en anelse eksprimentiell og komplisert, er virkelig hjemmebane for Aura fidelity. Pianoets klangfarger legger seg som en sommerfugl over musikkstykket, Clarke's bass bygger elegante støttepilarer, Lenny White's trommer flyter og smekker oss passe hardt fra alle vinkler, og med alle klanger intakt. Innsynet er totalt, cymbalene svever i den åpne luften, pianoet synger. Dæven hvor deilig hifi kan være noen ganger.'
'Spiller vi Mozart's lettbente hornkonsert i D, flyter det så lekende og elegant av sted, at jeg griper meg selv i å flire lykkelig gjentatte ganger. Dette er gøy.'
'Det var denne prototypen av en RIAA, også. Med Benz L04 pickup var resultatene så oppløftende at jeg nesten måpte i det Mari Boine klinket til med sin stemmeprakt. Det er lite som bremser i
den RIAA'n her altså !'
Test av Aura hos Oslo Audio Society
'Jeg hadde kun hørt Aura når OAS var på besøk i produsents lokaler. Her var det ikke bra nok akustikk til å kunne bedømme hva forsterkeren var gode for, men synes jeg hørte ting der som gjorde at dette kunne være et hyggelig bekjentskap i eget anlegg.
Det var derfor med litt spenning at Eva Cassidy’s siste utgitte plate”Simply Eva” ble lagt i CD-spilleren når forsterkersett var plassert i egen stue. Og det var ingen skuffelse. Stemmen hennes fremstod i all sin prakt, flott utskåret fra resten av lydbildet, dynamisk og klar. Men muligens med en liten hardhet når hun virkelig drar til. Frasseringen og nyansen i stemmen hennes kommer godt frem i et åpent lydbilde med mye luft mellom instrumentene på den enkle besetningen på denne platen. Dette er en akustisk plate der gitaren har bra kropp på strenger og man hører tydelig anslagene på disse. Det er en fin ro og et stort og definert lydbilde både i dybde og bredde. Det hele spiller veldig rent med fin detaljering. Dette var mer enn godkjent.'
Les hele testen som Oslo Audio Society har utført her : http://www.oslo-audio-society.com/html/tester/Aura_Fidelity/Aura_Fidelity.html
Det var derfor med litt spenning at Eva Cassidy’s siste utgitte plate”Simply Eva” ble lagt i CD-spilleren når forsterkersett var plassert i egen stue. Og det var ingen skuffelse. Stemmen hennes fremstod i all sin prakt, flott utskåret fra resten av lydbildet, dynamisk og klar. Men muligens med en liten hardhet når hun virkelig drar til. Frasseringen og nyansen i stemmen hennes kommer godt frem i et åpent lydbilde med mye luft mellom instrumentene på den enkle besetningen på denne platen. Dette er en akustisk plate der gitaren har bra kropp på strenger og man hører tydelig anslagene på disse. Det er en fin ro og et stort og definert lydbilde både i dybde og bredde. Det hele spiller veldig rent med fin detaljering. Dette var mer enn godkjent.'
Les hele testen som Oslo Audio Society har utført her : http://www.oslo-audio-society.com/html/tester/Aura_Fidelity/Aura_Fidelity.html
Vi ble omtalt i lokalavisen Budstikka lørdag 14 juli 2012 :
«Lotus» heter den, og er den andre modellserien fra Aura Fidelity siden alt begynte i 2010. 135 centimeter høy, kun 29 centimeter bred og snaut utrolige 4,4 centimeter dyp, med en utgangseffekt på to ganger 350 watt, lar den Plácido Domingos overjordisk vakre røst flomme ut i rommet som om mannen selv var til stede, med fullt symfoniorkester i ryggen....
«Lotus» heter den, og er den andre modellserien fra Aura Fidelity siden alt begynte i 2010. 135 centimeter høy, kun 29 centimeter bred og snaut utrolige 4,4 centimeter dyp, med en utgangseffekt på to ganger 350 watt, lar den Plácido Domingos overjordisk vakre røst flomme ut i rommet som om mannen selv var til stede, med fullt symfoniorkester i ryggen....
Tilbakemelding
Har blitt en lykkelig eier av nytt forstersett. Det er Aura Fidelity som er konstruert og produsert av Joakim Fragoso. Det er en pre/power kombinasjon på 250 watt. Maken til oppløsning og nærhet til musikken har jeg aldri hatt i noe anlegg før. Jeg hadde Chapter precis før. Dette settet får chapteren til å høres lukket og grumsete i forhold. Det låter som en triodeforsterker men er transistorbasert. ( Har hatt og eier fortsatt triodeforsterkere).
Musikken fremstår med en til nå uhørt livaktighet. Alle detaljer er på plass. Alle instrumenter presenteres med riktig størrelse og med riktig klang. Det er så musikalsk at jeg fryser på ryggen. Jeg har sittet i timesvis foran anlegget. Ingen tegn til lyttetretthet. Det spiller all slags musikk med den samme naturlighet og autoritet. Opera er en nesten spøkelsesaktig opplevelse., Resten av anlegget er: MiniMac med M2tech audiointerface, ADLab Nos Dac, Duevell Bella luna diamante høyttalere. Ser at forforsterkeren skal testes i neste nummer i Fidelity. Er spent på hva de høye herrer mener om den.
Musikken fremstår med en til nå uhørt livaktighet. Alle detaljer er på plass. Alle instrumenter presenteres med riktig størrelse og med riktig klang. Det er så musikalsk at jeg fryser på ryggen. Jeg har sittet i timesvis foran anlegget. Ingen tegn til lyttetretthet. Det spiller all slags musikk med den samme naturlighet og autoritet. Opera er en nesten spøkelsesaktig opplevelse., Resten av anlegget er: MiniMac med M2tech audiointerface, ADLab Nos Dac, Duevell Bella luna diamante høyttalere. Ser at forforsterkeren skal testes i neste nummer i Fidelity. Er spent på hva de høye herrer mener om den.
Tilbakemelding
Jeg har i en tidligere tråd her på Sentralen ytret min begeistring over Aura Fidelity forsterkersett. Beistringen har ikke avtatatt etter som tiden har gått. Etter hvert har jeg fått et ønske om å undersøke hvor god forforsterkeren sammenlignet med en god og anerkjent forforsterker. Denne sjansen bød seg da en Hovland HP 100 var til salgs på bruktbørsen. Denn forforsterkeren har jo fått panegyrisk omtale av Trond Torgnesskard i Fidelity nr 36 og er fast inventar i hans referanse anlegg. Det er således to forforsterkere som jeg selv eier og hører på til daglig som skal sammenliknes.
Forforsterkerne er brukt i to forskjellige anlegg i to forskjellige rom.
Stueanlegget: Minimac med Itunes via optisk kabel til en Twisted Pear Buffalo dac. Vinyl spilles fra VPI Aries 3 med Shelter 901 pu til Trigon Advance(batteri) riia. Poweramp er Aura Fidelity. Høyttalerene er Duevel Bella Luna Diamante, rundstrålende.
Soveromsanlegget: IMac med Itunes via firewire kabel til Weiss Dac 2. Her ble det brukt Event Opal aktive studiomonitorer. Vinyl spilles fra DPS med Origin Live Illusrious arm og Benz LP pu til Trichord Delphini med Never connected psu.
Begge anleggene er så oppløste at det er lett å høre forskjeller på komponenter som settes inn i kjedene. Musikken: Jeff Beck: Goodbye Pork Pie Hat fra Wired, Diana Krall : I'm an errandgirl for rhythm fra All for You, Miles Davis: So what far Kind of Blue, Billie Holiday: Body and Soul, Beethoven: String quartet i C-moll sats 2 spilt av Amadeus kvartetten, Bizet: Carmen; La fleur que tu m'avais jetée.
Volumet fra forsterkerne med matchet med en decibelmåler vha hvit støy fra en test cd. Lytteoplevelsene er selvfølgelig mine private og er ikke noe forsøk på å trekke almengyldige konklusjoner.
Begge forforsterkere presenterer musikken på en svært fin måte. Det er troverdighet både i instrumentklang både på akustiske og elektriske instrumenter. Både manns-og kvinnestemmer høres naturlige ut. Det er godt opptegnet opptaksrum og luft rundt utøverene. Det høres imidlertid mest ekte ut på Aura forsterkeren. Mikrodynamikken er klart bedre. De små nyansene i frasering, intonering og klang kommer tydeligere frem. Det virker som den reagerer raskere. Alt virkere noe klarere. Det er lettere å oppfatte små detaljer og dynamiske forandringer som skaper liv og naturlighet i forhold til levende musikk. Hovland virker å ha et tynt "slør" mellom lytteren og musikken. Dette ville man ikke lagt merke til uten i direkte sammenlikning med Aura. Hovland demper transientene ørlite. Dette gir et behagelig lydbilde. Den er imidlertid ikke kjedelig å lytte til. Musikken flyter fint ut i rommet. Toner klinger nydelig ut der opptaket gir rom for det. I sammenlikning blir alt nådeløst fremstillt av Aura. Lydopplevelsen med Aura er imidlertid ikke kald, bare dønn nøytral og åpen. Transienter, nivåvariasjoner og tempovariasjoner fremstår knivskarpt. Speiellt i bassområdet er oppløsningen mye bedre. Det er lett å følge bassganger. Det er lett å skille kontrabasser fra elektriske basser. Toner og klanger avtegnes tydelig. Det er lett å registrere forskjeller på dempning av forskellige basstrommer i ulike trommesett. Dette gir et stort lytteengasjement.
Når det gjelder opplevelsen av rominformasjon i opptakene er det samme forholdet. Hovland gjengir store, luftige rom der dette finnes på opptaket. Disse blir imidlertid enda større og tydeligere gjengitt via Aura.
Utsendemessig er Hovland en klar vinner. Den har det flotteste utsenede en forsterker kan tenkes å ha , i mine øyne. Følelsen av kvalitet når man vrir på volumknappen er enorm. Man savner nesten ikke fjernkontroll. Den blå bakgrunnsbelysningen av fronten er svært elegant. Denne ble slått av for sikkerhetsskyld under sammenlikningen. Har imidlertid ikke registrert noen stor forskjell i lydkvalitet om det er på eller av. Jeg kommer i fortsettelsen til å ha det på. Det er i det hele tatt en enorm eierglede knyttet til dette aparatet.
Auras utseende er greit. Fronten er i utfrest, eloksert aluminium. Knappene og volumhjulet er i massivt, utfrest messing. Kabinetten er nok i stål. På baksiden er den noe enklere i kvaliteten enn Hovland.
Konklusjon:
Begge forforsterkerne leverer lydgengivelse på meget høyt nivå. Aura er i mine ører best lydmessig. Dens oppløsning, naturlighet og spilleglede er så engasjerende at det er vanskelig å rive seg løs fra stereoanlegget. Sett i forhold til pris er den et veldig godt kjøp. Jeg kjøpte min Aura til fabrikkpris 17000kr. Denne vil ventelig gå opp når/om den kommer i butikk (25-30 tusen er antydet). For prising se denne linken http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,48641.20.html. Hovland ble solgt for 65000 i Norge før de gikk konkurs. Kjøpte mitt eksemplar brukt for ca 23000. Også dette et veldig godt kjøp.
Tillegg:
Etter at denne teksten var ferdigskrevet klar til å legges ut ringte Joakim meg og sa han hadde gjort endel endringer i kretsløpet på Auraen slik at den nå var blitt bedre.Jeg har lyttet på denne versjonen i et par dager. I kort kan jeg oppsummere at det er blitt mer av alt, større oppløsning, mer dynamikk, bedre innsyn i musikkens "sjel". Dette har ikke gått ført til at musikken oppleves mer "klinisk", tvertimot er den nye versjonen mer behagelig å lytte til enn den første. Bunnen i lydbildet er blitt vesentlig bedre, bassen er avgrunnsdyp og superoppløst. Hver nyanse i musikken kommer tydelig frem. Det beste er at man ikke trenger spille høyt for å oppleve dette. Det er en egenskap både naboer og ektefeller vil sette pris på. En glimrende forforsterker er blitt enda bedre!
Forforsterkerne er brukt i to forskjellige anlegg i to forskjellige rom.
Stueanlegget: Minimac med Itunes via optisk kabel til en Twisted Pear Buffalo dac. Vinyl spilles fra VPI Aries 3 med Shelter 901 pu til Trigon Advance(batteri) riia. Poweramp er Aura Fidelity. Høyttalerene er Duevel Bella Luna Diamante, rundstrålende.
Soveromsanlegget: IMac med Itunes via firewire kabel til Weiss Dac 2. Her ble det brukt Event Opal aktive studiomonitorer. Vinyl spilles fra DPS med Origin Live Illusrious arm og Benz LP pu til Trichord Delphini med Never connected psu.
Begge anleggene er så oppløste at det er lett å høre forskjeller på komponenter som settes inn i kjedene. Musikken: Jeff Beck: Goodbye Pork Pie Hat fra Wired, Diana Krall : I'm an errandgirl for rhythm fra All for You, Miles Davis: So what far Kind of Blue, Billie Holiday: Body and Soul, Beethoven: String quartet i C-moll sats 2 spilt av Amadeus kvartetten, Bizet: Carmen; La fleur que tu m'avais jetée.
Volumet fra forsterkerne med matchet med en decibelmåler vha hvit støy fra en test cd. Lytteoplevelsene er selvfølgelig mine private og er ikke noe forsøk på å trekke almengyldige konklusjoner.
Begge forforsterkere presenterer musikken på en svært fin måte. Det er troverdighet både i instrumentklang både på akustiske og elektriske instrumenter. Både manns-og kvinnestemmer høres naturlige ut. Det er godt opptegnet opptaksrum og luft rundt utøverene. Det høres imidlertid mest ekte ut på Aura forsterkeren. Mikrodynamikken er klart bedre. De små nyansene i frasering, intonering og klang kommer tydeligere frem. Det virker som den reagerer raskere. Alt virkere noe klarere. Det er lettere å oppfatte små detaljer og dynamiske forandringer som skaper liv og naturlighet i forhold til levende musikk. Hovland virker å ha et tynt "slør" mellom lytteren og musikken. Dette ville man ikke lagt merke til uten i direkte sammenlikning med Aura. Hovland demper transientene ørlite. Dette gir et behagelig lydbilde. Den er imidlertid ikke kjedelig å lytte til. Musikken flyter fint ut i rommet. Toner klinger nydelig ut der opptaket gir rom for det. I sammenlikning blir alt nådeløst fremstillt av Aura. Lydopplevelsen med Aura er imidlertid ikke kald, bare dønn nøytral og åpen. Transienter, nivåvariasjoner og tempovariasjoner fremstår knivskarpt. Speiellt i bassområdet er oppløsningen mye bedre. Det er lett å følge bassganger. Det er lett å skille kontrabasser fra elektriske basser. Toner og klanger avtegnes tydelig. Det er lett å registrere forskjeller på dempning av forskellige basstrommer i ulike trommesett. Dette gir et stort lytteengasjement.
Når det gjelder opplevelsen av rominformasjon i opptakene er det samme forholdet. Hovland gjengir store, luftige rom der dette finnes på opptaket. Disse blir imidlertid enda større og tydeligere gjengitt via Aura.
Utsendemessig er Hovland en klar vinner. Den har det flotteste utsenede en forsterker kan tenkes å ha , i mine øyne. Følelsen av kvalitet når man vrir på volumknappen er enorm. Man savner nesten ikke fjernkontroll. Den blå bakgrunnsbelysningen av fronten er svært elegant. Denne ble slått av for sikkerhetsskyld under sammenlikningen. Har imidlertid ikke registrert noen stor forskjell i lydkvalitet om det er på eller av. Jeg kommer i fortsettelsen til å ha det på. Det er i det hele tatt en enorm eierglede knyttet til dette aparatet.
Auras utseende er greit. Fronten er i utfrest, eloksert aluminium. Knappene og volumhjulet er i massivt, utfrest messing. Kabinetten er nok i stål. På baksiden er den noe enklere i kvaliteten enn Hovland.
Konklusjon:
Begge forforsterkerne leverer lydgengivelse på meget høyt nivå. Aura er i mine ører best lydmessig. Dens oppløsning, naturlighet og spilleglede er så engasjerende at det er vanskelig å rive seg løs fra stereoanlegget. Sett i forhold til pris er den et veldig godt kjøp. Jeg kjøpte min Aura til fabrikkpris 17000kr. Denne vil ventelig gå opp når/om den kommer i butikk (25-30 tusen er antydet). For prising se denne linken http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,48641.20.html. Hovland ble solgt for 65000 i Norge før de gikk konkurs. Kjøpte mitt eksemplar brukt for ca 23000. Også dette et veldig godt kjøp.
Tillegg:
Etter at denne teksten var ferdigskrevet klar til å legges ut ringte Joakim meg og sa han hadde gjort endel endringer i kretsløpet på Auraen slik at den nå var blitt bedre.Jeg har lyttet på denne versjonen i et par dager. I kort kan jeg oppsummere at det er blitt mer av alt, større oppløsning, mer dynamikk, bedre innsyn i musikkens "sjel". Dette har ikke gått ført til at musikken oppleves mer "klinisk", tvertimot er den nye versjonen mer behagelig å lytte til enn den første. Bunnen i lydbildet er blitt vesentlig bedre, bassen er avgrunnsdyp og superoppløst. Hver nyanse i musikken kommer tydelig frem. Det beste er at man ikke trenger spille høyt for å oppleve dette. Det er en egenskap både naboer og ektefeller vil sette pris på. En glimrende forforsterker er blitt enda bedre!
Tilbakemelding
Har nylig gått til innkjøp av en Aura Fidelity Integra og er svært fornøyd. Gikk fra Electrocompaniet AW100 med ditto forforsterker og denne integrerte forsterkeren spiller, i mitt annlegg og mine ører, utvilsomt bedre. Bassen når dypt, transienter leveres med snert og komplekse lydbilder presenteres med imponerende detaljrikdom. Ben Harpers akkustiske gitar plasseres tydelig i rommet og fremstår med en stofflighet som er vanskelig å beskrive. Strenger av stål og en resonanskasse av tre til å ta og føle på. Harpers stemme er varm og nær. Charles Mingus trakterer bassen sin med en autoritet som nå fremstår mer dynamisk og samtidig fintfølende enn jeg har hørt den før. Også større orkesterverk får plass i stua mi. Det er herlig å skru opp volumet og virkelig føle mektige kresjendoer og paukeslag, men også fult mulig å nyte på moderat volum uten at detaljene forsvinner. Jeg blir grepet av en iver etter å høre alt, pianosonater, oriatorier, funk og heavy metal. Integra tar utfordringen på strak arm. Dette er helt klart en forsterker som kommer fra en musikalsk familie. På parti med musikken - så absolutt.
Tilbakemelding
Sitter og smiler bredt i regnværet Var hjemme hos Knut D i går og hadde tidenes lydopplevelse. Velværet sitter igjen i kroppen. Første plate ut var Rodrigos Concierto de Aranjuez. To sekunder etter at Benz LP hadde begynt avspillingsjobben, skjønte jeg at dette var spesielt. Organisk, lettflytende, detaljert, homogent og naturlig. Ingen tegn til mekanisk gjengivelse, glassaktig topp eller andre triste ting som ofte ellers er bivirkninger av høyoppløst, gjennomsiktig og detaljert lyd. Et bredt, høyt og dypt lydbilde, hvor alt stod på millimeter'n i alle plan. Etter gitarkonserten var det tid for mer rytmisk musikk, og det svingte som fy.
Knut har et fantastisk anlegg. Programkildene er førsteklasses. Men det må være noe helt spesielt med både forsterkerne og høyttalerne, som klarer å bringe musikken videre til lytteren på en slik måte. Hva det er, har jeg ingen aning om... Men det funker til de grader
Jeg har lenge vært interessert i musikk og lydgjengivelse, og begynte for alvor med hifi på midten av 80-tallet. Da jeg begynte med dette, så jeg for meg at jeg skulle klare å sette sammen noe som ga den helt store lydopplevelsen. Men det viste seg snart at det ikke var så lett, og at alt for mye hifi sto i veien for en god musikkopplevelse. Jeg har lenge slått meg til ro med rimelig god lydkvalitet, og trodd at grensen for hva som er praktisk mulig å få til, var nådd. Men i går fikk jeg høre den lyden jeg har drømt om.
Tusen takk til Aura Fidelity, Musical Affairs, div annet utstyr og ikke minst Knut for en fin og inspirerende kveld!!!
Knut har et fantastisk anlegg. Programkildene er førsteklasses. Men det må være noe helt spesielt med både forsterkerne og høyttalerne, som klarer å bringe musikken videre til lytteren på en slik måte. Hva det er, har jeg ingen aning om... Men det funker til de grader
Jeg har lenge vært interessert i musikk og lydgjengivelse, og begynte for alvor med hifi på midten av 80-tallet. Da jeg begynte med dette, så jeg for meg at jeg skulle klare å sette sammen noe som ga den helt store lydopplevelsen. Men det viste seg snart at det ikke var så lett, og at alt for mye hifi sto i veien for en god musikkopplevelse. Jeg har lenge slått meg til ro med rimelig god lydkvalitet, og trodd at grensen for hva som er praktisk mulig å få til, var nådd. Men i går fikk jeg høre den lyden jeg har drømt om.
Tusen takk til Aura Fidelity, Musical Affairs, div annet utstyr og ikke minst Knut for en fin og inspirerende kveld!!!