Det moderne prosjektet

Tidlig på 1600 tallet skrev briten og filosofen Francis Bacon at ”kunnskap er makt”. Denne påstanden har vært grunnleggende for det vi i dag kaller det moderne prosjektet. Med det moderne prosjektet mener vi den samfunnsutviklingen og det tankesettet som har vært dominerende i vesten de siste 400 årene. Kjennetegnet på det moderne prosjektet er ”de tre f’ene”:
Frihet: Troen på at mennesket kan bli fritt og selvstendig.
Fornuft: Troen på at fordommer, overtro og ufornuftige meninger kan avsløres.
Fremskritt: Troen på at historien og verden utvikler seg til det bedre.

I dette blogginnlegget skal jeg presentere noen sentrale personer i det moderne prosjektet, helt fra opplysningstiden og frem til det moderne gjennombruddet som man regner med at startet på ca. 1860-tallet.

Først og fremst vil jeg nevne den britiske filosofen John Locke (1632-1704), som regnes som den første moderne tenkeren. John Locke levde under opplysningstiden, og kom med sine tanker om at staten bare kunne få sin makt fra folket. Dersom den ikke gjorde det, hadde folket rett til opprør. Dette har også utgangspunkt i hans utsagn om at man ikke skal stole blindt på autoriteter. Han mente at alle måtte tenke selv, og måtte ikke gå med på hva andre sa grunnet deres autoritet. Dette var helt banebrytende tenkning som åpnet for at andre kunne komme med sine tanker, og at alle hadde rett til å tenke selv. Det var likevel ikke før senere man fikk lov til å tenke selv.

Den neste personen jeg vil nevne er Jean-Jaecque Rousseau (1712-1778). Som John Locke var Rousseau opptatt av folkestyre og han fremla en meget kjent teori som kalles folkesuverenitetsprinsippet. Han mente at det var samfunnet som skapte all elendighet og ulikhet og at vi må inngå et frivillig felleskap for å bedre samfunnet. Makten måtte ligge hos folket, og allmennviljen måtte styre. Tankene til Rousseau var kanskje noe av det viktigste under den franske revolusjonen og var veldig sentrale for en modernisering av det franske styresystemet.

François Voltaire (1694-1778) var også en meget viktig opplysningsfilosof før den franske revolusjonen brøt ut. Han var i likhet med Rousseau en franskmann, i tillegg var han forfatter, historiker, dramatiker og ikke minst samfunnskritikker. Hans hjertesaker var ytringsfrihet og menneskerettigheter. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene naturen gir, som retten over sitt eget liv. Voltaire var også meget kritisk til religion, og var med på å fremme deisme. Dette var et stort skritt i å få folk til å tenke selv, og ikke følge bibelen til punkt og prikke.

Neste på lista er nok en fransk opplysningsfilosof, Denis Diderot (1713-1784). Han var filosof, forfatter og ikke minst redaktør av encyklopedien. Encyklopedien var et prosjekt med hensikt å samle all vitenskap i en bok og var et forsøk på å få ryddet unna gammel overtro, og her var utsagnet ”kunnskap er makt” veldig sentralt. Andre opplysningsfilosofer som Voltaire hadde også skrevet innlegg i encyklopedien. Med å samle all vitenskap håpet Diderot på at folk ville begynne å tenke selv, og forhåpentligvis ville samfunnsutviklingen gå fremover, noe den ikke hadde gjort på lange tider.

Av de overnevnte var alle, bort sett fra Locke, franskmenn. De var alle sentrale i perioden før den franske revolusjonen. En nordmann(dansk-norsk) som ville være med på leken var Ludvig Holberg (1684-1754). Han var filosof, historiker og forfatter. Holberg skrev om menneskenes tåpeligheter og dårskap, og han håpet at han kunne oppdra folk til et mer fornuftig liv. Han hadde på mange måter samme hensikt som forfatterne av encyklopedien ved at han ønsket at folk skulle lære, og derfor gjøre et opprør med overtro og dårskap.

Av de norske, var Henrik Wergeland (1808-1845) den første som satt framskritt på dagsordenen. Han mente også at mennesker måtte oppdras i et liv i frihet, men han mente at fremskrittet tok for lang tid. Wergeland ga sin forklaring på at fremgangshastigheten med at mennesket fremdeles lot seg styre av ufornuft. Prestene var fremdeles mystiske og fremmet overtro. Selv om han kritiserte prestene mente han at kristendommen var livskraften og at religionen var et ideal menneskene måtte strekke seg etter.

Til slutt skal jeg snakke litt om biologen Charles Darwin (1809-1882). Han gikk kanskje lengre enn noen av de andre. Han klarte å motbevise religiøse utsagn med sin naturvitenskap. Dette førte mer enn noe annet til økt kunnskap hos folke og derfor minket troverdighet for gammel overtro og religion. Folk ble opplyst og mer selvstendige og klarte å tenke mer på egenhånd.

Disse menneskene var langt i fra de eneste, men var et lite utvalg av mennesker som hadde mye å si og gjorde mye for moderniseringen av samfunnet.

Kilder:
- Hansen. et al: Mennesker i tid 2: Verden og Norge etter 1750. Oslo: Cappelen Damm, 2008

- Jomisko, Anne Lise. et al: Spenn: Norsk for studieforberedende utdanningsprogram VG3. Oslo: Cappelen Damm, 2008

- Nettsidene lenket i teksten over