Til hovedinnhold

Canon D10, Fujifilm Z33 WP, Olympus Tough 8000 og Panasonic DMC FT1

Overblikk

Stadig flere produsenter lanserer nå kompaktkameraer som markedsføres som robuste og vanntette. I løpet av våren og forsommeren testet vi fire av disse nykommerne: Canon PowerShot D10, Fujifilm Finepix Z33 WP, Panasonic DMC FT1 og Olympus Mju Tough 8000. Denne artikkelen oppsummerer de viktigste av funnene vi gjorde, og samler dem på ett sted. La oss kort introdusere kappestridens deltakere:

Om Canon PowerShot D10:

Morsomt og originalt utseende. Men overgjennomsnittet når det gjelder fysisk størrelse. Nedsenket objektivfront, men beskyttelsesdeksel mangler. Begrenset zoom-område, mangler kraftig vidvinkel og kraftig tele. Men objektivet er lyssterkt sammenliknet med konkurrentene - en blenderåpning på f. 2,8 ved 35 mm er meget bra. Utmerket bildekvalitet ved lav og middels høy ISO. Byr ikke på HD/720p-video, men videokvaliteten er likevel god. Meget robust, det mest solide og vanntette av kameraene i denne sammenlikningen nest etter Olympus Mju Tough 8000.

Om Fujifilm Z33 WP:

Pussig utseende med friske farger. Trolig verdens minste og letteste vanntette kamera. Utsatt objektivfront - ingen nedsenking, og heller ikke noe beskyttelsesdeksel. Måtelig zoom-område - vi savner en videre vidvinkel og en lengre tele. Ikke særlig lyssterkt objektiv ved vidvinkel, men grei blenderåpning ved tele. Noe knotete betjening, og litt primitive menyer. Svakt på autofokusering i dårlig lys. Sammenlikningens svakeste bildekvalitet - mye støy, elendig detaljgjengivelse og synlig vignettering ved bruk av tele. Det eneste kameraet som ikke har optisk bildestabilisering. Ikke HD-video, og heller ikke særlig god videokvalitet. Lite og lett hus som lett sklir ned i en lomme, men som neppe tåler støt og fall særlig godt. Moderat vanntetthet - kan holde til lett snorkling, men neppe til dykking.

Om Panasonic Lumix DMC-FT1:

Tøft å se på, middels stort i størrelse. Objektivet er svakt nedsenket, men også her mangler deksel. Sammenlikningens klart beste zoom-omfang - både god vidvinkel og kraftig tele. Forholdsvis lyssterkt objektiv ved vidvinkel, men ikke spesielt lyssterkt ved tele. I skrivende stund det eneste vanntette kameraet som tilbyr video i HD/720p, med 30 bilder per sekund. Mulig å zoome med objektivet mens man filmer. Lagring av video i Motion JPEG eller AVCDHD lite. Middels god bildekvalitet, god videokvalitet. Solid hus, men ikke vanntett til mer enn tre meter. Tåler fint en tur i gulvet, men må restartes etter kraftige støt. Utmerket batterilevetid.

Om Olympus Mju Tough 8000:

Fin kombinasjon av stil og ekstrem robusthet. Det eneste kameraet i denne sammenlikningen som er utstyrt med objektivdeksel. Bra zoom-omfang, har i likhet med DMC-FT1 28 mm vidvinkel. Men kunne godt hatt en noe kraftigere tele i tillegg. Middels lyssterkt objektiv. Forbedret på flere områder i forhold til tidligere vanntette modeller fra Olympus, men fortsatt dårlig bildekvalitet på grunn av svak detaljgjengivelse. Videokvaliteten er heller ikke noe å skryte av. Alt i alt likevel bedre bildekvalitet enn Z33 WP. Dessuten et utrolig solid hus. Vanntett til ti meter, tåler fall fra to meter. Verdens mest solide kompaktkamera?

Konklusjon

Etter en helhetsvurdering, med betydelig vekt lagt på bildekvalitet, utroper vi Canon PowerShot D10 til vår klare favoritt og testvinner. Panasonic Lumix DMC-FT1 ville ha blitt vinneren hvis vi hadde lagt mindre vekt på bildekvalitet og mer vekt på vidvinkel og video. Det kameraet havner nå på en god andreplass. Olympus Mju Tough 8000 ville ha havnet på førsteplassen om vi hadde prioritert robusthet framfor andre faktorer, men inntar etter en helhetsvurdering tredjeplassen. Fujifilm Z33 WP blir taperen.

Klikk her for å lese hele testen

Bildegalleri Canon Powershot D10

Bildegalleri Fujifilm Z33 WP

Bildegalleri Panasonic Lumix DMC-FT1

Bildegalleri Olympus Mju Tough 8000

Klikk her for å lese hele testen

Fysisk

Canon PowerShot D10 hevdes å være vanntett ned til ti meters dyp. Olympus hevder det samme om sitt Tough 8000, men legger til at de garanterer for fortsatt vanntetthet også etter gjentatte støt og slag.

Når det gjelder det sistnevnte, er det forøvrig ingen tvil om at Olympus har overtaket. Tough 8000 skal tåle fall fra to meter, mens PowerShot D10 bare kan ventes å tåle fall fra 1,2 meter. Men Olympus går enda lenger, og lover også at Tough 8000 skal tåle vekter på opptil 100 kilo uten å bli knust.

Hva kulde angår, er de to "ratet" likt - begge skal tåle opptil ti minusgrader.

Panasonic opererer med langt lavere tall for vanntetthet for sin Lumix DMC-FT1. Tre meter, som er det Panasonic angir som smertegrensen, holder til snorkling nær overflaten, men ikke til mer omfattende dykking.

Evnen til å tåle støt og slag angis som 1,5 meter – dette plasserer i teorien DMC-FT1 mellom Canons D10 og Olympus Tough 8000. Våre tester avslørte imidlertid at DMC-FT1 i realiteten er dårligere enn både D10 og Tough 8000 på dette feltet. Litt hardhendt behandling førte nemlig til at kameraet "frøs" fullstendig. Ingen knapper, ikke en gang av-knappen, virket. LCD-skjermen lyste, men var også "frosset" fullstendig. For å få kameraet i gang igjen, måtte vi bryte strømtilførselen ved å ta ut batteriet.

I motsetning til Canon og Olympus, sier ikke Panasonic noe om kuldetoleranse til DMC-FT1. Kameraet tok imidlertid ikke noen skade av en halvtime i fryseboksen. Det gjorde for øvrig heller ikke noen av de andre kameraene.

Kameraet fra Fujifilm, Z33 WP, oppleves som det minst robuste, selv om vanntettheten ifølge informasjonen skal svare til den til DMC-FT1. Spesifikasjonene sier ingenting om evne til å tåle, slag, støt og kulde. Vi utsatte det for et fryseboksopphold og for litt hardhendt behandling uten at det skapte noen problemer. Men det er åpenbart at Z33 WP ikke er bygd for å tåle de samme påkjenningene som de andre tre kameraene.

Alt i alt er det ingen tvil om at Olympus-kameraet har det mest solide huset. Store, lett avrundede metallplater beskytter kameraets indre, og i motsetning til de tre konkurrentene er Tough 8000 utstyrt med et objektivdeksel – dette trekkes automatisk vekk når kameraet slås på, og kommer automatisk tilbake igjen når kameraet slås av.

Når det gjelder utseende, ser vi imidlertid Canons D10 som den klare vinneren, selv om vi også liker utseendet til Olympus-kameraet. D10 er rett og slett et kamera som lokker fram smilene. Det er sært, så sært at man blir nysgjerrig, og selv om noen nok vil si at det er klumpete, synes vi i grunnen at det er ganske så stilig også. Hadde designeren en dykkerklokke i tankene da det ble tegnet? Det skulle ikke overraske oss om så var tilfelle.

Noen vil også like DMC-FT1, hvis utseende kan sies å stå i stil med den påståtte robustheten – et kantete hus og synlige skruer varsler at dette er et kamera som produsenten vil at man skal ta på alvor. Men i realiteten er altså dette kameraet mindre "tøft" enn både D10 og Tough 8000.

Z33 WP framstår som en relativt morsom liten sak, og er tilgjengelig i flere særdeles friske farger. Likevel er det nok dette kameraet vi synes er minst vellykket når det gjelder framtoning. Hvilket i grunnen bare understreker det faktum at man ikke kan ta Z33 WP helt på alvor når det gjelder robusthet – de andre tre, selv DMC-FT1, er på et annet nivå hva byggekvalitet angår.

Fujifilms nye vanntette har også en bakside som gjør oss litt betenkt. De to kolonnene med gummibelagte knapper fungerer for så vidt OK, men form og layout oppleves som litt eksentrisk sett i forhold til hva som er vanlig.

Når det gjelder Olympus, klaget vi i forbindelse med testen av 1050 SW på kommandohjulet. På Tough 8000 har imidlertid dette fått en merkbart bedre utforming, og gir således ikke noe grunnlag for misnøye.

På DMC-FT1, derimot, er det en side ved designet som vi slett ikke liker – knappen for zooming med objektivet, som også kan brukes til å zoome i bilder man har tatt. Denne knappen sitter litt rart til, ved utløserknappen på toppen av huset, og må dras sidelengs med én finger når man vil benytte seg av den.

Kanskje er det bare det at vi er vant til andre løsninger. Men vi hadde i hvert fall foretrukket en annen utforming og en annen plassering av en såpass viktig knapp som zoom-knappen.

Hva vekt angår, er det ikke overraskende Fujifilm som stikker av med seieren. Det er jo etter sigende verdens minste vanntette kamera. Den lave vekten er da også kanskje dette kameraets eneste klare fortrinn sett i forhold til de andre i sammenlikningen.

D10 er det tyngste kameraet målt i gram, men oppleves i praksis som lett i forhold til størrelsen fordi det er såpass stort og avrundet.

Som vi redegjorde for i tabellen i overblikket, er det betydelig forskjeller på de fire kameraene hva optikk angår. Canon D10 har den største blenderåpningen når brennvidden (graden av zoom) er liten – f.2,8. D10 har med andre ord det mest lyssterke objektivet – i hvert fall ved 35 mm. Det betyr at man med dette kameraet kan bruke en lavere ISO-verdi enn man må med de andre når forholdene ellers er like. Eller man man bruke blender-fordelen til å oppnå en raskere lukkertid – ved en gitt ISO-verdi vil D10 sette en raskere lukkertid enn de andre kameraene, så sant lysforholdene hele tiden er identiske.

DMC-FT1 havner på andre plass når det gjelder blenderåpning – dette kameraet byr på en største blender ved vidvinkel på f. 3,3. Tough 8000 har f. 3,5, og Z33 WP har 3,7.

Når det gjelder zoom-omfang, er DMC-FT1 den suverene vinneren. DMC-FT1 har et objektiv som begynner på full vidvinkel, 28 mm, og slutter på en brukbar tele, 128 mm. Tough 8000 har også 28 mm vidvinkel, men har en litt puslete tele – 102 mm – sammenliknet med DMC-FT1.

Zoom-omfanget er en av de få (mulige) ulempene med Canon D10 – kameraet har ikke 28 mm vidvinkel, men begynner på 35 mm. 105 mm tele er heller ikke all verden. Spesielt den svake vidvinkelen kan gjøre dette kameraet uaktuelt for enkelte - kanskje spesielt de som liker å ta "sveipende" landskapsbilder, eller som ofte fotograferer store grupper av mennesker.

Fujifilm Z33 WP har samme zoom-område som D10, men mangler den store blenderåpningen. Vi vurderer dermed objektivet til Z33 WP som det svakeste hva spesifikasjoner angår.

Skjermen på D10 er den minste – størrelsen er 2,5 tommer – men i praksis er forskjellen mellom denne og skjermene på 2,7 tommer er knapt merkbar i det hele tatt.

En positiv "konsekvens" av den mindre størrelsen er at skjermen på D10 har den beste oppløsningen – alle kameraenes skjermer har 230.000 punkter, men mens Fujifilm, Olympus og Panasonic fordeler disse punktene på 2,7 tommers flater, sprer Canon dem på "bare" 2,5 tommer. Likevel, i praksis er forskjeller som dette av marginal betydning.

Den eneste skjermen som virkelig skiller seg positivt ut er den til Panasonic DMC-FT1, og forskjellen ligger først og fremst i muligheten for en betydelig øking av lysstyrken i forhold til standardverdien. Lysstyrken er ikke spesielt høy når skjermen er i normal modus, men via hurtigmenyen kan man velge "Power LCD", og da blir det straks langt mer futt i skjermbildet. Dette er særlig nyttig når det er mye lys i omgivelsene.

Går man til hovedmenyen, kan man dessuten justere skjermens kontrast, uavhengig av om man er i vanlig modus eller power-modus. Til sammen gjør dette at man har ganske mye rom for å tilpasse skjermen.

Panasonic stikker av med seieren når det gjelder batterilevetid også. Levetiden til batteriet på DMC-FT1 er utvilsomt blant de bedre på markedet – CIPA-målingen indikerer 340 bilder per lading, og det er merkbart mer enn på noen av de tre andre. Det følger dessuten med en egen batterilader, men det gjør det også med de andre kameraene.

I den nedre enden av kapasitetsskalaen ligger Z33 WP. Unnskyldningen til Z33 WP er selvfølgelig den beskjedne størrelsen.

Det finnes imidlertid ikke noen god unnskyldning for designet på batteriluken til Z33 WP. Mekanismen virker robust, men vi hadde foretrukket en annen løsning – man må først dra en liten knapp sideveis, og så dra selve luken en annen vei mens man holder den lille knappen nede. Det er litt for plundrete, selv om det sikkert gjør sjansen for at luken skal sprette opp minimal. Canon, Panasonic og Olympus har alle valgt mer lettvinte løsninger på sine vanntette kameraer. Hvorfor velger da Fujifilm den mest knotete?

Når det gjelder selve batterifunksjonen, har vi ikke opplevd problemer med noen av de fire kameraene.

I bruk

Det kameraet som vi totalt sett synes ligger best an på funksjonssiden, er Panasonic DMC-FT1. Dette skyldes i stor grad videomulighetene, som er dette kameraets "main claim to fame", og Panasonic har da også plassert bokstavene ”HD” og ”AVCHD lite” på fronten av kameraet. ”HD” henviser til at kameraet kan ta opp video med en oppløsning på inntil 1280 x 720 piksler, det vil si video i henhold til 720p-standarden. ”AVCHD lite” betyr at kameraet kan lagre video i et format som skal gi bedre kvalitet i forhold til filstørrelse enn andre, eldre formater. Ifølge Panasonic er dette det beste valget for avspilling av video på en TV. Men man kan også velge å lagre video i ”Motion JPEG”, som skal egne seg bedre for avspilling på PC.

Når man er i ”AVCHD lite”-modus kan man velge mellom høy, medium og lav kvalitet på filmen. Er man i ”Motion JPEG” modus, kan man svitsje mellom HD, WVGA, VGA og QVGA (ulike oppløsninger).

Men det stopper ikke der. Man kan slå på en egen ”Wind Cut”-funksjon for å redusere støyen som skapes når det blåser inn på mikrofonen (med mikrofoner uten beskyttende ”pels” skal det generelt ikke mer enn litt bris til før vindstøy blir et kjempeproblem.) Videre kan man zoome med objektivet mens man filmer, uten å stoppe filmingen, og man kan velge å  filme med LED-lys på (interessant ved nattdykk?). Man kan også velge å filme i svart-hvitt, eller i svart-hvitt med en varm eller kald fargetone.

Alt i alt en meget god videofunksjon i et så lite kamera.

Canon har av en eller annen grunn valgt å utelate støtte for video i 720p på sin D10. Så med dette kameraet kan man kun filme i de to konvensjonelle oppløsningene - 640 x 480 og 320 x 240. Men ut fra en ren visuell bedømming synes vi at videoene fra D10 holder nesten like høy kvalitet som dem fra DMC-FT1. Dessverre er det ikke mulig å zoome mens man filmer.

For øvrig synes vi også D10 holder et bra nivå når det gjelder funksjoner.

Både DMC-FT1, D10 og Tough 8000 kommer med optisk bildestabilisering. Det er imidlertid bare de to førstnevnte som lar brukeren velge hvilken type bildestabilisering man ønsker å bruke.

På DMC-FT1 finnes bildestabilisering, eller "Mega Optical Image Stabilization" som Panasonic kaller det, i tre varianter - "Auto", "Mode 1" og "Mode 2". Man får ingen forklaring i menyen på hva som er forskjellen på disse tre, men vi fant det ut til slutt: I "Mode 1" prøver kameraet å kompensere for både vertikale og horisontale bevegelser. "Mode 2" er beregnet på "panning" (som i forbindelse med fotografering av biler eller fugler i bevegelse), og kameraet vil da kun kompensere for vertikale vibrasjoner, siden man ved panning ikke ønsker å redusere den effekten som skapes av horisontal-bevegelsen. I "Auto"-modus vil kameraet prøve å detektere om "Mode 1" eller "Mode 2" er det mest formålstjenelige.

I D10s tilfelle kan man også velge mellom tre ulike modi for den optiske bildestabiliseringen – ”Continuous”, hvilket betyr at den er på hele tiden, ” Panning”, hvilket betyr at den aktiveres når kameraets sensor oppdager vertikale rystelser, og ”Shoot Only”, hvilket innebærer at den aktiveres når utløseren trykkes helt ned.

Fujifilm Z33 WP leveres ikke med optisk bildestabilisering, og egner seg dermed mindre godt enn de øvrige tre til for eksempel fotografering når lyset er svakt. Det eneste man kan gjøre på Z33 WP er å la kameraet justere ISO automatisk, og det er ikke noen optimal løsning.

Z33 WP er i det hele tatt sparsomt utstyrt når det gjelder funksjoner, og må igjen finne seg i å bli henvist til sisteplassen.

Tough 8000 ligger som nevnt noe bedre an. Det vi liker best med dette kameraet, bortsett fra at Olympus omsider har fått på plass optisk bildestabilisering, er super makro-muligheten. Når den er slått på har kameraet en nærgrense på bare en centimeter, hvilket gjør at man kan gå tett på motivet. Man har også mulighet til å velge makro med LED – motivet vil da bli opplyst av kameraets innebygde LED-lys.

Tough 8000 har også noen av testrundens mest eksentriske funksjoner, deriblant ”Tap Control” og manometer.

Førstnevnte er noe som særmerker ”tøffe” Olympus-kameraer, og som er ment å gjøre det lettere å betjene kameraet hvis man for eksempel har votter på hendene og vanskelig kan bruke knappene. ”Klappekontrollen”, når den er påslått, gjør at man gi kameraet en liten ”ørefik” før å få det til å gjøre noe – i vanlig fotomodus kan man for eksempel hente opp menyen for makrofotografering ved å ”tappe” kameraet en gang på venstre side.

Manometeret er et instrument som måler trykket i omgivelsene, og som kanskje vil kunne være av interesse for dykkere. Når manometeret er på, vises trykket som en tallverdi i ”hPa” (hekto-Pascal, før "millibar") på LCD-skjermen.

Når det gjelder videokvalitet, gjør Tough 8000 det noe bedre enn Z33 WP, men klart dårligere enn Canon D10.

Ingen av kameraene er noen sprintere på AF-området - alle de fire plasserer seg mer eller mindre midt på treet når det gjelder autofokusering. Fujifilm Z33 WP sliter imidlertid mer enn konkurrentene med å fokusere i dårlig lys – vi fant at kameraet ved minste brennvidde-innstilling måtte ha minimum 1,5 EV i lys for å klare å fokusere. Tilsvarende tall for Olympus Mju Tough 8000 og Canon Powershot D10 er henholdsvis 0,9 og 0,8 EV.

At vi ikke har med noe resultat for Panasonics DMC-FT1, skyldes at det med dette kameraet var mulig å ta bilder selv om ingen del av motivet var i fokus. DMC-FT1 er ikke alene om å fungere på denne måten. Men en slik AF skaper problemer for AF-testen vår.

D10 er kanskje det kameraet som ved praktisk bruk synes å fokusere raskest. Det skyldes delvis at AF er kontinuerlig aktiv – det vil si at kameraet hele tiden prøver å fokusere på det som befinner seg foran det. Ofte vil kameraet dermed ha fokusert ferdig allerede før man trykker utløserknappen halvveis ned.

Canons lille "dykkerklokke" tilbyr også en mulighet for manuell fokusering. Denne fungerer sånn passelig. Høyere oppløsning på skjermen ville ha gjort det lettere å bedømme fokus nøyaktig. Men MF på kompaktkameraer er uansett kun for spesielt interesserte, og ikke en funksjon som vi anser som viktig.

Ingen av de fire er alt i alt spesielt trege eller raske. Men de har sine styrker og sine svakheter på ulike områder.

Z33 WP gjør detfor eksempel bra på oppstartstid. Faktisk best av alle kameraene i denne sammenlikningen.

På utløserforsinkelse med blits er det imidlertid Tough 8000 som inntar topplasseringen ...

... mens DMC-FT1 er det kameraet som klarer å klemme ut flest bilder per tidsenhet i enkeltbilde-modus. Og dette gjelder både med og uten blits. Forskjellene mellom kameraene er imidlertid ikke dramatiske. Men de kan være merkbare i visse situasjoner.

D10 har en seriebildefunksjon (uten blits) som fungerer relativt godt. Når den er aktiv, kan kameraet ta cirka ett bilde i sekundet. I kompaktkamerasammenheng er det forholdsvis bra.

Z33 WP blir i dette tilfellet fullstendig utklasset av konkurrentene.

Tallene for seriebilder gjelder for øvrig fotografering i høyeste oppløsning, som for Tough 8000 er 12 megapiksler. Da vi satte dette kameraet til "High-Speed" seriebilde-modus, klarte det hele 22 bilder i løpet av de første fem sekundene (deretter stoppet kameraet helt opp for å lagre). Men i "High Speed" er oppløsningen begrenset til kun tre megapiksler.

Panasonic serverer kvartettens beste filoverføringsresultat.

Det kameraet vi liker aller best når det gjelder brukervennlighet, er Canon PowerShot D10. Både betjening og menyer oppleves som vellykket. Knappene er tydelig utformet og behagelige å bruke, og det er ingen irriterende forsinkelser forbundet med det å navigere i menyene. Kameraet har dessuten hurtigmenyer som gjør det uhyre lett å forandre ISO, hvitbalanse, bildestil, eksponeringskompensasjon og liknende. Faktisk har vi vel knapt opplevd et mer lettbetjent kompaktkamera enn Canons D10.

Det eneste vi savner er en mulighet for å stille lukker og blender manuelt, og et ”levende” histogram til bedømming av eksponeringen før fotografering. Men alt i alt er dette en vinner hva brukervennlighet angår.

Panasonic Lumix MDC-FT1 får andreplass. Det er ikke mye vi kan klage på når det gjelder betjeningen av dette kameraet. De fleste knappene fungerer fint, og menyene er oversiktelige, og lette å lese. En egen hurtigmeny gir rask adgang til viktige innstillinger. Men det er noen sider ved betjeningen som vi ikke synes fungerer særlig godt. For å zoome, må man dra en liten "slider" ved siden av utløseren mot venstre eller høyre. Denne slideren er ikke særlig komfortabel å bruke - liten og glatt.

Et annet forhold vi la merke til, er at kameraet i utgangspunktet er stilt inn slik at det opererer med en lengste lukkertid på ett åttendedels sekund (1/8 s). Dette er nok ment å skulle bidra til å hindre uskarphet som følge av kamerabevegelser, men kan under visse forhold skape problemer for nybegynnere.

Har man satt kameraet på en lav ISO-verdi, og prøver å ta bilder i svakt lys (lampelys, for eksempel) vil den nevnte begrensningen på lukkertiden føre til at kameraet blir tvunget til å undereksponere (til å ta for mørke bilder). For når ISO (lysfølsomhet) er satt til en bestemt verdi (det vil si når ISO ikke er på "auto"), og blenderåpningen er åpnet opp til det maksimale, er det bare lukkertiden kameraet kan endre for å sørge for at det kommer nok lys inn. En begrensning på lukkertiden når lyset er dårlig, fører dermed til at bildene blir for mørke når ISO er satt lavt.

Det er heldigvis enkelt å endre lukkertidsbegrensningen i menyen, men mange nybegynnere vil trolig ikke forstå at det er denne innstillingen som fører til at bildene blir for mørke. Man får ingen klar advarsel, ingen informasjon om hva som er galt.

Av Olympus Mju Tough 8000 og Fujifilm Finepix Z33 WP, er det ingen tvil om at det er Tough 8000 som fortjener bronsemedaljen. Vi har i grunnen lite å utsette på dette kameraets betjening og brukervennlighet.

Mye av tregheten som plaget forgjengeren 1050 SW er nå borte. Kameraet kunne gjerne ha vært enda raskere på for eksempel oppstart, autofokusering og ”browsing” i tatte bilder, men kameraet er i hvert fall raskt nok til at man ikke blir stående og rive av seg håret i påvente av at noe skal skje.

Noe vi ikke er så glade i, er organiseringen av menyen i separate avdelinger (selv om ikonene har muntre farger)– man må tilbake til hovedmenyen for å komme ned i en ny avdeling, og det er ikke alltid man husker hva som ligger hvor, dermed kan det bli litt vel mye hopping fram og tilbake.

Heldigvis har kameraet en grei hurtigmeny som gjør at man sjelden må ned i oppsett-menyene mens man fotograferer.

Den største pekefingeren rettes igjen mot Z33 WP. Som nevnt innledningsvis har dette kameraet en litt sær og krøkkete menyutforming. Vi tenker da særlig på hurtigmenyene, som er lagt opp slik at man ikke ser hva man kan velge av alternativer før man har bladd igjennom hele listen. Ett eksempel på dette er selvutløser-menyen.

Videre er det ingen hurtigtast for hvitbalanse, ISO-verdi eller eksponeringskompensasjon. For å få fatt i slike innstillinger, må man gå inn i hovedmenyen og bla seg nedover i den. Dette gjør kameraet merkbart mer tungvint å bruke enn de andre vanntette vi har testet – i hvert fall hvis man liker å sette visse parametere manuelt. Kjører man med full automatikk på alt, er selvfølgelig ikke menyene et like stort problem, siden man da ikke har det samme behovet for å benytte seg av dem.

Bildekvalitet, side 1

Bildekvalitet

Foruten de fire vanntette 2009-kameraene, hvis spesifikasjoner vi alt har omtalt under "Overblikk", har vi for sammenlikningens skyld tatt med resultater for to eldre vanntette kameraer, Pentax Optio W60 og Olympus µ 1050 SW. W60 har 10 megapiksler og 28 til 140 mm zoom. 1050 SW har også 10 megapiksler, men 38 til 114 mm zoom.

Oppløsning – sinekart

Vi begynner som vanlig med sinekartet, som er en plansje som blant annet viser en rekke fine og til dels hårfine horisontale og vertikale linjer. Bilder av sinekartet kan fortelle mye om et kameras evne til å skille mellom og gjengi fine detaljer. Det er også avslørende hva kvaliteten på konvertering av rådataene fra sensoren angår. Ingen av kameraene nevnt over tilbyr noen mulighet for arkivering av råfiler, men man kan ha i bakhodet at alle bilder begynner sitt liv som samlinger av rådata fra bildebrikken. I de fleste kompaktkameraer blir imidlertid disse dataene straks konvertert til JPEG-bilder i kameraet, uten at brukeren har noen særlig mulighet til å påvirke det som skjer.

Under er utsnitt fra bilder av sinekartet tatt med de ulike kameraene ved ISO 100:

Her viser Canon-kameraet hva det kan. D10 tar linjene helt ned til tallet 23. Panasonic gjengir dem ned til cirka 22, og havner dermed på andreplass, mens Olympus Tough 8000 gir opp omtrent ved tallet 20.

Fujifilm Z33 WP, derimot, stopper alt ved 18, og blir dermed den åpenbare taperen. Det er uvanlig at et nytt kamera ikke klarer å nå 20-tallet. Selv det gamle 1050 SW fra Olympus, som vi kritiserte sterkt for dårlig bildekvalitet, gjør det bedre enn Z33 WP.

Vi tar med resultatene for ISO 400 også:

Bildene tatt ved ISO 400 viser enda tydeligere forskjellene mellom de beste og de dårligste. Selv om bildet fra Canons D10 nå er blitt mer grumsete på grunn av støy, er det mulig å identifisere linjer eller bruddstykker av linjer ned til 21 eller 22.

Det nest beste resultatet, som kommer fra Panasonic DMC-FT1, er synlig mer grøtete. Legger vi godviljen til, kan vi si at linjegjengivelsen såvidt passerer 20-tallet.

Men selv dette resultatet er betydelig bedre enn de som kommer fra de andre kameraene. I bildet fra Olympus Tough 8000 kan man vanskelig påstå at linjene går noe lenger enn til 16, og det samme gjelder bildet fra Fujifilm Z33 WP. Dette er også grunnen til at utsnittene for de to sistnevnte er tatt høyere opp - vi bestemte oss for å flytte utsnittsområdet noen hakk opp for å få tak i noenlunde intakte linjer.

Gamle 1050 SW gjør det faktisk ørlite bedre enn nye Tough 8000 på detaljgjengivelse - bildet er renere, og linjene passerer 16-tallet. Men, bildet har et uheldig gulstikk.

Bildet fra Pentax W60 inneholder mye støy og mange "feiltrinn" i gjengivelsen av linjene, men vi gir det likevel, under tvil, noen flere poeng enn bildene fra Tough 8000 og Fujifilm Z33 WP.

MTF målt med Imatest

Det noe kryptiske begrepet MTF står for "Modulation Transfer Function". Kort fortalt gir det en mulighet til å måle et systems evne til å gjengi detaljer - på en objektiv måte. Noen sammenlikner MTF med frekvens. De fleste av oss kjenner begrepet frekvens fra lydverdenen, og MTF kan også sies å handle om frekvens (linjepar per måleenhet). I motsetning til i lydverdenen måles altså frekvensen i forhold til avstand, ikke i forhold til tid. De som ønsker å lese mer om dette, vil finne en meget grundig forklaring (på engelsk) ved å klikke her.

Imatest sier seg stort sett enig i de observasjonene vi alt har gjort med øyet. Det blir gull til Canon D10 og sølv til Panasonic DMC-FT1. Men vi merker oss at Imatest foretrekker å gi bronsen til Pentax W60. Olympus havner på fjerdeplass - skjønt det er faktisk 1050 SW, og ikke det mye nyere Tough 8000, som kommer best ut av de to Olympus-kameraene.

Resultatene gjelder bilder tatt ved ISO 100.

Ved korrigering for underoppskarping (Imatest skarper bildet når programmet mener at kameraet burde ha skarpet det mer for å kompensere for den softingen av detaljer som alltid oppstår som en følge av den digitale teknologien), blir resultatene noe annerledes. Z33 WP klarer nå såvidt å slepe seg forbi det gamle 1050 SW, men gjør det fortsatt dårligere enn Tough 8000. Tough 8000 klarer nå å hale i land en tredjeplass, men gjør det bare marginalt bedre enn Pentax W60. Canon og Panasonic tar fortsatt første- og andreplassen.

MTF regnes for øvrig for å kunne gi en pekepinn på hvor store bilder man kan skrive ut. Derav tabellen under.

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 100 linjer per tomme.

Det store spørsmålet nå blir hvorvidt resultatene fra sinekartet også gjelder andre typer fotografering der gjengivelsen av slike hårfine detaljer som på sinekartet kanskje er mindre viktig. Sinekartbildene tas dessuten vanligvis ved brennvidde (zoom-innstilling) på cirka 50 mm, sinekart-resultatene sier lite eller ingenting om kantskarphet ved bruk av vidvinkel.

Hovedkortet

Utsnittene under viser hovedkortet i 100 prosent. Det første utsnittet er fra midten, det andre fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er tatt ved ISO 100, med en zoom-innstilling et sted omtrent midt mellom vidvinkel og tele.

Denne gangen bekrefter sammenlikningen av hovedkortutsnittene stort sett det inntrykket vi dannet oss på grunnlag av sinekart-bildene. Utsnittet fra midten av Z33-bildet viser at kvaliteten er dårlig - bildet ser ut som om det er tatt ved ISO 400, ikke ved ISO 100. Bildet fra Canon PowerShot D10 har en helt annen klarhet. Z33-bildet befinner seg på omtrent samme nivå som bildene fra Olympus-kameraene og fra Pentax Optio W60 - skjønt vi foretrekker nok bildet fra Z33 framfor det fra Pentax W60.

Ved første øyekast kan det se ut som DMC-FT1 gjør det bedre når det gjelder hjørneskarphet enn for eksempel Canons D10. Men bildet fra DMC-FT1 innholder ikke flere detaljer, det er bare mørkere. Dette skyldes at kameraet sto på standard-innstillinger, og at, som vi forklarte på side 3, lukkertidsbegrensningen på 1/8 s var aktiv. Dermed ble bildene noe for mørke.

Det var ISO 100. Ved høyere ISO-verdier vil forskjellene sannsynligvis bli enda tydeligere:

Som forventet er det ingen av kameraene som leverer særlig vakre bilder ved høye ISO-verdier. Fujifilm gjør det imidlertid verre enn noen av de andre allerede ved ISO 400. Det er mye støy i ISO 400-bildet fra Z33, også fargestøy. Selv de grøtete bildene fra Pentax og fra Olympus-kameraene er nok å foretrekke framfor det fra Z33.

DMC-FT1 må sies å havne etter Canon D10, men foran Olympus og Pentax.

Ved ISO 800 er det vanskeligere å felle en klar dom - Z33-bildet er muligens å foretrekke framfor bildene fra Olympus-kameraene, men det har et problem - kameraet har eksponert noe for lyst, slik at deler av bildet er nesten utbrent. Vinnerne i denne runden blir dermed (nok en gang) Canon og Panasonic. D10 har noe bedre detaljgjengivelse, mens DMC-FT1 har noe bedre kontrast.

ISO 1600 er alltid en nødløsning, uansett hva slags kompaktkamera man har, og ingen av kameraene representert over gjør det særlig bra ved denne ekstreme ISO-verdien. Men måtte vi velge et av bildene, ville nok valget ha falt på det fra Panasonic.

Bildekvalitet, side 2

Rådhuset

Så er vi kommet til neste post på programmet - bildene av rådhuset. Disse er tatt ved ISO 100, ved en zoom-innstilling omtrent midt mellom vidvinkel og tele. Eksempelet under, som viser den aktuelle scenen, kommer fra Canon D10.

Et bilde som det over er så lite at det ikke kan fortelle oss så mye om detaljgjengivelse. Utsnittene, derimot, forteller en langt mer interessant historie.

Samtlige bilder er tatt ved ISO 100, men ikke alle er tatt under nøyaktig samme forhold: Bildene for Fujifilm Z33, Canon D10, Panasonic DMC-FT1 og Olympus Tough 8000 er fotografert på én og samme dag, på omtrent samme tidspunkt, mens bildene for Pentax W60 og Olympus 1050 SW ble tatt på to forskjellige dager sist vinter.

Canon er, som vi ser, igjen den klare vinneren, i hvert fall når det gjelder detaljgjengivelse, mens Panasonic redder litt av æren ved å ta andreplassen. Når det gjelder de tre andre, er nok bildet fra Fujifilm det beste totalt sett - dette på grunn av fargegjengivelsen og fraværet av kromatisk aberrasjon (fargefeilbrytning) og skarpingshaloer. Men hadde vi sett kun på detaljgjengivelsen, ville vi nok ha gitt tredjeplassen til Olympus 1050 SW, mens Fujifilm og Olympus Tough 8000 ville ha fått bli igjen og krangle om sisteplassen.

Når Fujifilm ikke gjør det fullt så dårlig i rådhus-runden som vi hadde forventet, skyldes nok det at Z33 ikke lider like mye av uskarphet i kantene av objektivet som Olympus-kameraene. Dermed gjør Z33 det bedre når vi sammenlikner bildekanter enn når vi ser på områder nær sentrum. Det meste av det lille Z33 har av detaljgjengivelse blir bevart ut til kantene, mens Olympus' detaljgjengivelse, som er bedre enn den til Z33 når vi ser på midten, faller når man nærmer seg sidene.

Fargegjengivelse

Poenget med hvitbalanse er å kompensere for fargen til lyset man fotograferer i, et lys som ofte har en blålig eller gulaktig tone. Vår "stress-test" av hvitbalansen går ut på at vi avfotograferer en plansje med bestemte farger, og deretter lar Imatest vurdere hvor stort avviket er mellom ideell fargegjengivelse og det som faktisk kommer ut av kameraet.

Det beste kameraet i denne runden er Canon D10.

Den største overraskelsen er at Olympus Tough 8000 toger inn på andreplass - fargegjengivelsen er betydelig forbedret sett i forhold til forgjengeren 1050 SW, som slet med et kraftig gulstikk.

Panasonic må denne gangen ta til takke med bronse.

Eksponering og dynamisk omfang

Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til enten å la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn (signalet).

Det kameraet som kommer best ut denne sammenlikningen totalt sett er Panasonic DMC-FT1.

Fujifilm Z33 WP og Olympus Tough 8000 gjør det også bra ved visse ISO-verdier, men DMC-FT1 leverer jevnere og mer forutsigbare resultater.

Tar man bilder i miljøer med sterke kontraster mellom lys og skygge, vil altså Panasonic DMC-FT1 kunne ha en liten fordel sammenliknet med Canon D10, som på de fleste andre områder har markert seg som vinneren, men som ikke er noen mester på dynamisk omfang.

Kromatisk feilbrytning

Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet. Grafen under er basert på Imatest-analyser av bilder tatt av sinekartet.

Her er det plutselig grunnlag for å erklære "unntakstilstand" - Z33 WP og Tough 8000 kommer ut som vinnerne, mens DMC-FT1 er taperen. D10 gjør det bra, men får ikke noe gull denne gangen.

Den mer praktiske fargefeilbrytningstesten baserer vi vanligvis på bilder tatt ved Stortinget, der lyktestolper har vist seg velegnet til formålet. Eksempelbildet under er tatt med Fujifilm Z33 WP.

Utsnitt fra bilder tatt med de fire nye kameraene:

Vi kunne godt hatt en situasjon med enda mer motlys - og dermed større kontrast mellom lykten og himmelen - da ville eventuell feilbrytning ha kommet enda mer fram. Men de fire bildene er i hvert fall tatt på nesten samme tidspunkt, og på samme dag.

Ut fra hva vi kan se med øyet, er det minimalt med aberrasjon i bildet fra Panasonic DMC-FT1. Det er heller ikke mye i bildet fra Canon D10. I bildene fra Olympus Tough 8000 og Fujifilm Z33 WP er det litt fiolett på venstre side av lykten, men heller ikke i disse bildene er det mye aberrasjon.

Stortinget - detaljgjengivelse

Til slutt tar vi en titt på detaljgjengivelsen i bildene av Stortinget. Bildene er tatt med zoom så nær maksimal vidvinkel som mulig.

Nok en gang ser vi at Canon D10, og for så vidt også Panasonic DMC-FT1, befinner seg på et betydelig høyere nivå hva detaljgjengivelse angår enn Tough 8000 og Z33 WP. Dette gjelder spesielt når man ser på midten av bildene. Når det gjelder kantene, sliter alle kameraene til en viss grad med uskarphet.

Vi merker oss også forskjellene i fargegjengivelse. Tough 8000, som hittil har gjort det relativt bra på fargegjengivelse, leverer her plutselig bilder med et nærmest rustbrunt fargestikk. Det kameraet som kommer nærmest virkeligheten, er nok Canon D10.

Konklusjon

Bildegalleri Canon Powershot D10

Bildegalleri Fujifilm Z33 WP

Bildegalleri Olympus Mju Tough 8000

Bildegalleri Panasonic Lumix DMC-FT1

annonse
Schibsted er ansvarlig for dine data på denne siden.Les mer her